Rørende kickstart for numment hjerte
Å ville, men ikke kunne elske og å ta vare på sitt barn. «Hjertestart» skildrer sterkt og rørende hvordan en far desperat forsøker å finne en løsning for seg og sin lille adoptivsønn.
- Elisabeth BieJournalist
Hjertestart
Denne artikkelen er over seks år gammelSjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2017. Regi: Arild Andresen. Manus: Hilde Susan Jægtnes, Jorge Camacho, Arild Andresen. Skuespillere: Kristoffer Joner, Marlon Moreno, Kristoffer Bech, Patricia Castañeda, Marcela Calvajal, Ellen Dorrit Petersen. Lengde: 1 time 42 min. Aldersgrense: 9 år.
Noen må helt ned i det nedrigste mørket for å lete etter lyset. Sånn er det med offshorearbeideren Kjetil (Kristoffer Joner) i den sterke filmen «Hjertestart».
Kjetil mister plutselig sin kone Camilla (Ellen Dorrit Petersen) i en ulykke. Tilbake sitter deres seks år gamle adoptivsønn Daniel. Et barn Camilla ønsket seg. Som hun oppdro og engasjerte seg i mens Kjetil var på turnusjobb. Nå oppdager Kjetil at sønnen er en fremmed. Og at han heller ikke føler noen kjærlighet for ham. Aller helst vil han bare grave seg ned i jobben og glemme alt det vanskelige som venter hjemme. Men det kan han jo ikke gjøre.
Kjetils forhold til Daniel er hjerteløst, og vondt å være vitne til. Han orker ikke en gang late som han interesserer seg for sønnen. Og lille Daniel, som har mistet sin mamma, merker så alt for godt farens kulde. Han reagerer med aggresjon og avvisning, noe som bare forsterker konflikten i det ellers forknytte, nesten ikke-eksisterende forholdet mellom far og sønn.
Hadde det ikke vært best for dem begge om de skilte lag, kan vi tenke. Men heller ikke et adoptivbarn kommer med angrefrist. Noe som viser seg ikke å være helt klart for Kjetil. Derfor reiser han til Colombia med Daniel. Offisielt skal Daniel få oppleve sine røtter. Men egentlig ønsker Kjetil å finne Daniels biologiske mor. Hvorfor? Det er hva som står på spill i «Hjertestart».
Filmen er innspilt i Stavanger og i Colombia. «Halve» Stavanger dukker opp i fine, små biroller, blant andre Vegar Hoel, Nina Ellen Ødegård, Marianne Holter og Helga Guren. Men det er likevel Kjetil og Daniels møte med Colombias mennesker og kultur som gjør mest inntrykk.
Les intervju med Kristoffer Joner om filmen og foreldrerollen her.
Familiefloker på filmduken
Joner tilbake i Stavanger som skremt alenepappa
At den håpløse pappaen Kjetil er blitt en person vi aldri mister godheten for, uansett hvor kynisk og hjerteløst han ter seg, det skal Kristoffer Joners skjønne, finnyanserte og troverdige spill ha mye av æren for.
Av alle de glitrende rolleprestasjonene Joner har begått hittil, er Daniels tilkortkomne adoptivpappa kanskje den mest komplekse.
Joners Kjetil er røff, ufølsom, sorgfull, sårbar, hjelpeløs, sint og likegyldig. Både naiv og kynisk. Pliktoppfyllende. Ofte i overkant egoistisk og ufordragelig. Han er også en far som er paralysert av sorg og plikt, med sitt eget hjerte på vent mens han desperat prøver å løse et uløselig, unevnelig problem. En mann som selv trenger en dose omtanke for å kunne være noe for andre.
Et vanlig menneske, altså. Hadde vi ikke forstått det, hadde «Hjertestart» bare vært en vond film.
Det er mye i historien om far Kjetil og sønn Daniel som det nok kunne vært fristende å sentimentalisere: sårbare barn, død og sorg. Eller å politisere: barnevern, mannsrolle og utenlandsadopsjon.
Regissør Arild Andresen unngår hårfint elegant de opplagte og lettvinte grepene. I stedet lar han det dypt menneskelige, på godt og vondt, få plassen. Og stoler på at visjonen hans får jobbe godt i publikums hjerner og hjerter, også etter at lysene i salen er slått på igjen. Det føles alltid godt å få den tilliten.
– Far/sønn-forholdet i filmen er litt som forholdet mitt til oljå. Først en veldig begeistring, så avstand og skepsis, så erkjennelse og forsoning,
Kompani Orheim: Den vanskelige familien
Men noe skurrer litt med Kjetils oppførsel: først setter han premisset ved å være ærlig om sine følelser om Daniel. Deretter setter han et nytt premiss ved å lyve om absolutt alt. Å avfeie det med at sorg kan få en til å gjøre irrasjonelle ting, blir som å avsløre at hele handlingen bare var en drøm. Litt juks og litt feigt, og en svakhet i manuset til en ellers svært helstøpt, velspilt og håpefullt skjønn film.
