Espen Hanas halvfulle glass

Suksessforestillingen «Alle fantastiske ting» tapper Espen Hana for krefter. Den minner ham om hans egen historie med angst, depresjon og alkohol.

Publisert: Publisert:

– Denne forestillingen har en helt spesiell og personlig klangbunn i meg. Min historie med alkohol og angst har klare paralleller til det denne gutten og moren opplever, sier Espen Hana. Foto: Kristian Jacobsen

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

– Før premieren var det mange som trodde jeg skulle snakke om meg selv. De trodde det var min historie. Jeg forstår hvorfor folk tenkte sånn, og det gir meg kanskje en form for troverdighet når jeg framfører denne teksten.

– Din historie med angst og rus?

– Ja, jeg har jo den bakgrunnen. Jeg har vært åpen om det, snakket høyt om det, fått hjelp, tatt tak i meg sjøl og funnet en bedre vei. «Alle fantastiske ting», som jeg spiller på teateret nå, handler om en kvinne som prøver å ta livet av seg. Historien fortelles gjennom sønnen hennes. Moren trenger hjelp, og sønnen begynner å lage en liste over alle livets lyspunkter. Målet er at moren skal finne noe å leve for. Akkurat det der, å finne noe å leve for, det kjenner jeg veldig godt igjen fra mitt eget liv.

Les også

Anmeldelse: Sekser! Så morsom, så rørende, så viktig har vi ikke sett Espen Hana før. «Alle fantastiske ting!» er nydelig teater.

– «Alle fantastiske ting» er utsolgt. Hvorfor har denne forestillingen blitt så populær?

– For meg var det en overraskelse. En positiv overraskelse. Jeg tror det handler om at denne historien treffer og rører folk. Sett bort fra det teatertekniske, som vi har truffet godt på, så handler dette om tre ting: Altfor mange dør i selvmord, særlig unge folk. Punkt to er at vi må snakke om ting.

– Hvilke ting?

– De vanskelige tingene. Hvordan vi egentlig har det. Angsten, depresjonen, de mørke tankene, motgang, håpløshet, tanker om døden. Alt dette må vi snakke om. Her tror jeg min link til angst og selvmedisinering er nyttig, for jeg har kjent dette fysisk på kroppen. Jeg har vært gjennom det.

– Du sa tre ting. Hva er nummer tre?

– Livsanskuelse, og det er nå jeg høres ut som en nyfrelst, drithappy type som lager sånne kleine kort med selvfølgeligheter. Grip dagen. Smil til verden.

– Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket!

– Halleluja! Glasset er halvfullt. Count your blessings. Hør, vi kan ikke tenke oss friske. Psykisk sykdom skal vi ta på alvor og det skal behandles som sykdom. Men jeg tror vi skal lete etter den knappen i hjernen som kan se halvfulle glass, ikke halvtomme. Livene våre vil bli bedre hvis vi blir bevisst på alt det vakre, det verdifulle, det positive og det kjekke. For meg er det en innstilling. Jeg kan våkne og lage lister over alt som gjør dagen vanskelig. Alternativet er å våkne og tenke på alt som kan gå godt og alt som er godt. Naivt? Barnslig? Kleint? Forslitt? Mulig det, men det er sant.

Les også

1 million grunner til å leve, men er det nok til å hindre et selvmord?

– Gutten i forestillingen «Alle fantastiske ting» lager en liste på tusen ting som gjør livet verdt å leve, som skal oppmuntre moren. Kan du hoste opp de ti første punktene på din liste, i helt vilkårlig rekkefølge?

– 1. Iskrem. 2. Camping. 3. Gå tur med hunden. 4. Fisking. 5. Kryssord. 6. Badetur med ungene. 7. Gamlingen. 8. Familien. 9. Gode bøker. 10. «My song» med Keith Jarrett.

– Bra liste.

– Det har ikke alltid vært sånn.

– Hvor langt nede var du selv?

– Hadde jeg fortsatt den spiralen av angst og alkohol, da ha hadde jeg trolig kommet til et punkt der jeg ville tenkt «hva faen er vitsen?». Men jeg stoppet, jeg ble sett, folk rundt meg tok tak i meg. Vi må våge å gripe inn før det er for sent. Snakke med kameraten din som sliter. Sett deg ned med søster eller bror som du tror har det tungt. Så banalt som det. Vi må få bort det tunge, brune teppet som fremdeles ligger over tema som selvmord, psykisk sykdom og rus. Jeg fikk den hjelpen. Det reddet meg.

Espen Hana og regissør Simon Lay. Foto: Jarle Aasland

– Når startet problemene for deg?

– Nå, med voksne briller, kan jeg se at min alkis-karriere startet da jeg var 16 år. I orkestergraven på teaterforestillinger hadde jeg så mye nerver og angst at jeg jeg drakk en hel Sangria på jobb, og spydde etterpå.

– Prestasjonsangst?

– Nja, nei, kanskje litt, men først og fremst angst for vanlige ting. Jeg kom fra et alkoholikerhjem. Faren min var alkoholiker. Huset til familien hans brant under krigen, og far min gikk inn i flammene for å prøve å redde søsteren, som brant inne. Han ble lagt inn og fikk nok posttraumatisk stress. Sånn startet hans karriere med selvmedisinering. Han var nok full av angst, akkurat som meg.

– Hvordan påvirket det deg å ha angst?

– Noen episoder husker jeg veldig godt. Vi skulle på korpsseminar til Sauda med Storhaug Skolekorps. Da fikk jeg tak i en kvart med bitter brennevin. Jeg måtte ha noe for å komme meg på den båten. En annen gang skulle jeg kjøre fra Hinna til byen for å spille to improviserte barneforestillinger på Gaffel og Karaffel. Angsten for den kjøreturen var så voldsom at jeg måtte stoppe på Obs på Mariero for å få tilbake pusten. Da jeg var 16 år, hadde jeg et skikkelig sammenbrudd. Jeg skulle bli pianist, begynne på ny skole og litt sånne ting. Det taklet jeg ikke.

En frakk blir til en død hund i forestillingen «Alle fantastiske ting». Foto: Jarle Aasland

– Hvor langt ned kom du?

– Stafettpinnen gikk fra fatteren til meg, og da begynte jeg på en vei som jeg tror kunne ført til et veldig mørkt sted. Kanskje til selvmord. På det verste kunne jeg være livredd for å gå over Torget. Ikke for å stå foran hundrevis av folk, men for små, hverdagslige ting. At jeg ikke taklet disse tingene var nok en viktig årsak til at jeg begynte å drikke. Det døyvet angsten. Jeg har brukt lang tid på å bearbeide disse tingene, forstå hvor jeg er og hvem jeg er.

– Har du funnet ut av det?

– Langt på vei, men særlig i perioder med veldig mye jobbing og mange roller kan jeg tenke: «Hvem er jeg oppi dette?».

– Å spille roller påvirker deg på et vis?

– Det kan gjøre det, ja. I den forestillingen jeg spiller nå er det sånn. Tema her er selvmord, og selv om jeg ikke har hatt selvmord i min nære familie, kjenner jeg mange som har opplevd det. Vi kjenner en som kjenner en, ikke sant? Hører om folk, folk vi gikk på skole med, har truffet og så videre. I denne rollen er det som om jeg henter opp igjen sånne erfaringer, også mine egne fra perioden med angst, depresjon og drikking. Jeg sto fram og sa at jeg var alkoholiker, var plaget med angst og trengte hjelp. Det var veldig sårt og vanskelig, men samtidig enormt befriende å si høyt. Da kunne vi plutselig snakke om det. Den følelsen har jeg hver kveld når jeg går av scenen. Jo, jeg er på jobb og spiller en rolle, men det er veldig mye av meg selv i den rollen. Jeg har aldri hatt en rolle som har tappet meg så mye for krefter samtidig som det føles så meningsfullt.

Espen Hana er eneste skuespiller i «Alle fantastiske ting», men han inviterer publikum til å være med. Foto: Jarle Aasland

– Rollen tærer på deg?

– Hver kveld er det 100 stykker som skal ha en slags privatkontakt med meg. Her om dagen var den en mann som kom bort til meg før forestillingen, når jeg står og snakker med publikum. Han sa at han tenkte veldig mye på døden. Min rolle kan ikke være terapeut for 100 mann hver kveld, men hvis jeg kan hjelpe til med å åpne opp noen dører, løfte på teppet og få startet noen samtaler, da er jeg fornøyd. Han karen jeg snakket med før forestillingen hadde vært langt nede. Håpløsheten hadde nok tatt ham, og han hadde tenkt på å avslutte livet. Han er ikke alene, dessverre. Disse folkene kjenner vi. Det er en bror, en nabo, en kamerat, en kollega eller det er oss selv.

– Hva skal vi gjøre? Holder det å lage lister over kjekke ting?

– Nei. Vi skal ikke undervurdere kraften i å snu tankene våre fra å bare se negative ting til å få øye på det positive. Men mange trenger hjelp til å få dette til. Nå blir jeg nesten sånn svadaautomat, men drid i. Spør de du kjenner om hvordan de egentlig har det, og sett av tid til å få et svar som er mer enn «det går bra». Våg å være litt tøff og si «jeg ser at du sliter, jeg vil hjelpe, og du trenger hjelp». Gjør det før det kommer så langt at mørket tar helt over. Tro meg, det kan redde liv.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Vil kaste Bandidos ut fra hus i Hillevåg

  2. Med to ord fikk han en samlet norsk samfunns­elite til å innse korona-alvoret

  3. 18-åring mistet lappen etter å ha kjørt i 131 km/t på Motorveien

  4. Savnet person funnet på skjær ved Lindesnes - fraktet til SUS med helikopter

  5. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  6. Kjørelærer: – Mange må vente for lenge på å få kjørt opp. Nye bestillingsregler bidrar til kaos

  1. Teater
  2. Angst
  3. Psykiatri
  4. Selvmord
  5. Alkohol