Du må lære å holde kjeft, Matias

BOK: Matias Faldbakken er kanskje genial, og helt sikkert vittig. Men denne gangen snakker han litt for lenge.

Matias Faldbakken er lenge respektløst vittig, og det er verdt å lese Stakkar helt til side 169.
  • Steinar Brandslet
    Steinar Brandslet
Publisert: Publisert:

Matias Faldbakken. Stakkar. Roman. 184 sider. Forlaget Oktober.

Grade: 4 out of 6

Humor er nesten aldri feil, og de gangene det er feil, blir det som regel i det minste en situasjon du husker. Men om jeg hadde visst at tante Ragna var så feit, ville jeg aldri ha meldt meg til å bære kisten hennes, og det var dumt å si det høyt.

I over 100 sider er Matias Faldbakkens roman «Stakkar» uforskammet morsom, ikke sånn at du ler hele tida, men heller sånn at du humrer av respektløsheten. Språket er presist og ujålete. Jeg glemte å gå på do.

Gårdsgutten Oskar finner et vesen på veien. Er det en unge som kommer ut av skogen der, skitten og vill? Vesenet er bokas hovedstakkar, men ikke den eneste skal det vise seg. Denne Stakkaren er kanskje en slags Mowgli, et menneske oppvokst uten menneskelig kontakt, eller kanskje heller med feil menneskelig kontakt. Vi får se.

Oskar fanger Stakkaren og tar den med til gården der han bor. Der bestemmer familiens overhoder seg for å beholde vesenet og holde det hemmelig for resten av verden. Til gjengjeld skal de få litt sivilisasjon inn i det.

Stakkar handler kanskje litt om hva det er å være et moderne menneske og kanskje om hvordan vi forholder oss til dem som er annerledes, men det er ikke sikkert.

Handlingen er lagt til et slags ingentids Norge, der bygdescenene kan være fra 1920 eller noe sånt, mens scenene fra Oslo kunne ha vært i forgårs, omtrent. Faldbakken gjør det vel for å skape kontrast, tenker jeg.

Ja, Oslo, ja. For etter hvert beveger vi oss inn i selve Storbyen, der folk er grunne og flyktige og det nye er kortvarig tidtrøyte og det arbeidsomme kjedelig. Her vakler romanen, for konflikten mellom det varlig bondeekte og den flyktige byoppmerksomheten er beskrevet vakrere i «Eventyret om en melodi» av det forrige århundrets største tekstduo, Knutsen og Ludvigsen.

Likevel er jeg ikke i tvil om høyere terning og på side 169 tror jeg boka er slutt og puster fornøyd ut. To sider senere kommer det ulykksalige etterordet.
For dette etterordet er en slags forsvarstale som både er språkspjåkete og naturbarnlig på samme tid. Selv om den aller siste setningen i boka er vidunderlig, blir nesten hele greia et unødvendig og overforklarende vedheng som burde vært erstattet av noen få setninger 15 sider før. Synd.

Publisert: