Finfin for en fredag

Temposterk, spennende og litt tøysete serie om starten til Jo Nesbøs hodejeger Roger Brown.

Axel Bøyum spiller Roger Brown, mannen vi kjenner fra Jo Nesbøs roman «Hodejegerne». I denne tv-serien møter vi Brown i oppstarten av hans karriere som kunsttyv og direktørjeger.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

«Hodejegerne – den første løgnen», med Axel Bøyum, Ingrid Giæver, Mikkel Bratt Silset m.fl. Regi: Geir Henning Hopland. Premiere på TV 2 Play fredag 2. september. To nye episoder publiseres hver fredag. Vises lineært på TV 2 fra torsdag 24. november. 6 episoder.

Roger Brown trenger penger, helst litt kjapt. Han er en litt for lav mann fra en litt for enkel bakgrunn til å rekke helt opp til de store guttene i hodejeger- og direktørbransjen, så han må kompensere. Det enkleste er som kjent pistol, og det nest enkleste er å lyve så det renner av deg. Roger Brown, tidligere Roger Pedersen (ingen blir hodejeger med det navnet), går løs på begge deler. Lyvingen kommer naturlig, pistolene og blodet kommer som en følge av snarveiene han tar i denne heseblesende, blodige, spennende og litt enkle serien.

«Hodejegerne» utspiller seg i tiden før Jo Nesbøs roman med samme navn, og filmatiseringen av boken, den med den berømte scenen der Aksel Hennie må dykke i utedo-bæsj. Vel, det viser seg at å dykke dresskledd i drit, både konkret og i overført betydning, er noe Roger Brown har gjort siden starten.

Høyt tempo

Den unge Roger Brown, som spilles av Axel Bøyum, er en hodejeger som både lyver og manipulerer seg frem både på jobb og på privaten. Hans geniale idé er å stjele kunst fra rike folk, en kundegruppe han har godt tilgang på gjennom hodejegerjobben. Rundt denne ideen svever Ove Kjikerud, en våpengal hillbilly av en samarbeidspartner, elskverdig spilt av Mikkel Bratt Silset. Vi får hilse på en litt teit britisk gangstertrio som representerer Det Store Spillet, en artig trio fra Posten som driver privatetterforskning i Det Lille Spillet, et par finansklyser, en sur far og Diana Eliassen, nedpå og godt spilt av Ingrid Giæver, kjæreste og kunstekspert, den eneste som er et helt ekte menneske her.

Roger og Ove må jobbe sammen for å skaffe seg raske penger. De to har et noe ulikt syn på saker og ting.
Roger Brown passer egentlig ikke helt inn blant de andre hodejegerne, for han har en gryende bissniss på si.

Roger Brown havner – klart han gjør det – i en suppe av stjålet kunst, kjeltringer, leiemordere, bygderaringer, supersexy kriposetterforskere og litt 2002-estetikk som stort sett viser igjen i dumme mobiltelefoner. Ganske fort, litt for fort, blir absolutt alle involvert i absolutt alt. Her er det lite nesbøsk tålmodighet til å bli kjent med folk. Det må vi ta mens de løper, gjemmer seg, dykker i dritt eller lyver for hverandre gjennom fossile mobiler. I starten er alle karikaturer, unntatt denne kunstkjæresten, men så vokser de på deg, litt etter litt, særlig den smågale og lettlikte Ove og protagonisten Roger.

God underholdning

«Hodejegerne» har det litt for travelt til å bli virkelig, virkelig god. Likevel er det storveis underholdning å se Roger Brown bli jaget fra skanse til skanse, og vi får den nødvendige underdog-sympatien for ham. Vi vil ingenting men enn at han og Hillbilly-Ove skal rundlure de rike nevemagnetene som bare har kunst på veggene for å vise hver rike og vellykkede de er. Det høye tempoet tar bort noe av persondramaet, men det gir plenty rom til cliffhangere, katt- og mus-lek, løping, skyting og ørten samtidige konflikter som alle må dekkes av en ny løgn.

Mellom slagene, som kommer tett, er det små lommer av humor, mørke og menneskelighet, glimt av «Exit»-overklasse, iblandet «Stockholm Noir» og «Snabba Cash».

Ganske god fredagsunderholdning, med andre ord.

Publisert: