Forfatter om egen sorgprosess

BOK: Melankolsk og temmelig tamt om sorgen etter konas død.

Ole Robert Sunde fullfører sin sorgtrilogi med «Langsom marmor».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Ole Robert Sunde: Langsom marmor. Roman. 138 sider. Gyldendal.

Tidligere var romanforfatteren Ole Robert Sunde (f. 1952, debut 1982) forbundet med plagsomt lange, innfløkte setninger, få punktum, mange allusjoner, en innbitt vilje til å stå fram som elitistisk modernist av det lærde, kompliserte, kompromissløse slaget.

Men forfatterskapet har endret karakter. Det kommer tydelig fram i de tre romanene dikteren har skrevet om eget sorgarbeid etter at billedkunstnerkona hans ble kreftsyk og døde i juli 2016, bare 59 år gammel, etter et 45 år langt samliv. I tilnærmet normalprosa glir han her inn i den lange rekken av norske samtidsforfattere som velger å utfolde seg innenfor det tidsriktige Jeg-skriver-mitt-liv-feltet. Rapporten om egne hverdagsgjøremål, sanseinntrykk, følelser, tanker og minner synes å være viktigere enn ønsket om å vekke akademisk applaus ved å briljere som skriveteknisk avantgardekunstner.

Jeg har tidligere anmeldt den første av disse sorgbøkene, «Penelope er syk» (2017). Teksten er ujevn, men bæres i sine beste passasjer av en patos som griper. Den manisk-modernistiske flinkheten er oftest fraværende. Ordene blir nakne, intense og ukunstlete. Det føles befriende.

Årets bok med den sære, litt jålete tittelen «Langsom marmor» er svakere. Fem år er gått siden konas død. Forfatteren bor fortsatt i Thereses gate, går tur i nærmiljøet, holder fram med å sanse, tenke og minnes. Men det er ingen vanlig hverdag mer. Savnet etter hans vakre, fantastiske kone blir for sterkt. Datteren og den 97-årige svigermora hevder at han dyrker sin egen sorg. Jeg ser ikke bort fra at de har rett i det. Konas mystiske dobbeltgjenger viser seg ved ujevne mellomrom. Det er ikke måte på hvor vanskelig det er å realitetsorientere seg for en som ser sin døde kone i alle kvinner han prøver å etablere et forhold til.

Teksten rusler og går uten markante rytmeskifter. Det blir ofte noe monotont messende og tamt over den lågmælte historien om han som tenker på familien, minnes utenlandsferier, dveler ved religiøs tro og aldri slutter å sørge. De obligatoriske referansene til diktere, musikere og billedkunstnere er som forventet på plass uten at ønsket om flere overraskelser, større perspektiv, mer inderlighet forsvinner. Her er det lite som røsker, berører eller overrumpler.

Best fungerer noen av minnebildene. Fortelleren skildrer levende hvordan han som militærnekter stasjonert i Moss forelsker seg i en «praktfull» gymnasiast med vakker, lys stemme. Og han gir et troverdig bilde av det som skjedde da kona har separatutstilling i Galleri F15 på Jeløya, myggen summer, kleggen truer og han brått registrerer «et vått løvblad på tuppen av en sko».

Publisert: