Hverdagsgrums og stor dramatikk

ROMAN: Tankevekkende om kunsten å leve og kunsten å dø, og hvor fort gjort det er å kludre det til. 

Kristin Hauge har skrevet en god roman, mener vår anmelder.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Kristin Hauge: Ritualer. 271 sider. Vigmostad Bjørke.

I Kristin Hauges (f. 1958) gode roman «Ritualer» følger vi vekselvis mor, far og datter over tre døgn. Tittelen viser til alle ritualene som binder mennesker, familier og samfunn sammen, og mer spesifikt til de ofte uklare mellomtilstandene og overgangsritualene knyttet til livets slutt.

Tretti år gamle Ally vender stadig tilbake til disse mellomrommene i tilværelsen, til ensomheten og døden. Hun er ansatt ved ambassaden i Kabul, og vi møter henne på flyet hjem til Norge, der hun skal tilbringe julen. I bagasjen har hun minnet om et forhold som har tatt slutt, inntrykkene etter et bombeangrep og bildet av Tim, som hun har trøstet seg og muligens er gravid med.

Foreldrene skilte seg da hun var tretten; «de gikk fra å holde om hverandre til å holde av hverandre til å holde ut» med hverandre. Moren Harriet er lærer, opptatt av yoga, mindfulness og kvinnelige oppdagelsesreisende. Hun gleder seg til å bli pensjonist, men gruer seg til å fortelle datteren at hun skal selge barndomshjemmet og reise til Cuba i julen.

Faren Viktor, som fyller 60 år, er akademiker og gift på ny med tolv år yngre Eva, som betrakter ham med tiltakende kjølighet etter at han har gjort en av sine studenter gravid. Han har sagt opp stillingen i affekt, det er så få studenter som velger kurset hans om «Dødsritualer i et sammenliknende perspektiv».

De siste blodprøvene han har avgitt hos fastlegen gir grunn til bekymring, han plages av minnet om en druknet lillebror og lever med en påtrengende følelse av at alt glipper. Han er betwixt and between, heter det om ham, verken det ene eller andre, og lever sitt liv i mellomrommet, i skjærsilden og liminaliteten. Hauge skildrer stillferdig, men medrivende, hvor fremmedgjorte de tre er for hverandre og hvor vanskelig de har for å snakke sammen om de viktigste tingene.

Dels gjennom synsvinkelskiftene og assosiative erindringssprang, dels i det usagte og dels ved henvisning til ulike autoriteter, forfattere og filosofer, skjerpes gradvis presisjonsnivået, og romanpersonene innsirkles i overbevisende dialoger og dyptpløyende portretter.

Her er både mellommenneskelig hverdagsgrums og stor dramatikk skildret med innsikt og innlevelse, sympatisk langsomt og nøkternt observerende, avkledd all utvendighet og overflødighet, inntil det hele topper seg i en praktfull lyrisk passasje mot slutten som stiller til skue visse sørgelige sannheter om menneskets strev og møye under solen.

Publisert:
  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Bokanmeldelse
  4. Anmeldelse
  5. Kabul

Mest lest akkurat nå

  1. Helseministeren: – At Nord-Jæren nå innfører munnbindpåbud viser at de tar situasjonen på alvor. Et eksempel til etterfølgelse

  2. Det går ikkje så bra med Knut (42) på Mallorca

  3. Disse korona­reglene gjelder nå

  4. SV krever kontantstøtte for å hjelpe folk med strømregningen

  5. 8 myter om koronavaksinen

  6. Marianne Helgesen (45) lot bilen stå i 17 år. Sånn blir du kvitt kjøreangsten.