Ekkel, forstyrrende klassiker fra skrekkens mester

Hvis du synes katter er litt nifse, er det bare å ligge langt unna den nye filmatiseringen av Stephen Kings «Pet Sematary».

Publisert: Publisert:

Denne skumle gravplassen var tydeligvis ikke med i prospektet da familien i «Pet Sematary» bestemte seg for å kjøpe nytt hus. Foto: Photo credit: Kerry Hayes

Grade: 4 out of 6 stars

Pet Sematary

Sjanger: Skrekkfilm

Skuespillere: Jason Clarke, John Lithgow, Amy Seimetz

Regi: Kevin Kölsch, Dennis Widmyer

USA, 2018

Lengde 1 t. 40 min.

Aldersgrense 15 år

Du vet det kommer til å ende ille når kameraet beveger seg langsomt over tretoppene mens en familie kjører på vei mot sitt nye hjem i grisgrendt strøk. Den likandes legen Louis, hans sympatiske kone Rachel og parets to skjønne barn har forlatt travle Boston for å få et roligere liv på landet i Maine. Og katten deres er selvsagt med. En skikkelig kosekatt, som ungene er veldig glad i.

Beksvart

Når familien så ankommer sitt nye hjem, finner datteren i huset en nifs gravplass for kjæledyr på familiens nye tomt, og blir samtidig kjent med den eldre mannen i nabohuset, koselige Jud (John Lithgow). Her har man skrevet inn en liten referanse til en av hans tidligere roller, og det er kanskje det eneste øyeblikket i hele filmen man kan dra litt på smilebåndet av. Ellers er dette beksvarte greier, hvor grensene mellom liv og død viskes ut som en følge av menneskenes manglende vilje og evne til å forsone seg med livets grimme realiteter. Det starter med at familiens katt kommer tilbake fra den andre siden i ny og usedvanlig forverret utgave, og så baller det på seg langt inn i det utenkelige.

Overflødig staffasje

Regissør Kevin Kölsch har valgt den tradisjonelle formen hvor vi stadig skal hoppe i stolene på grunn av voldsomme lyder og brå hendelser på lerretet. Det blir dessverre litt mye av det gode noen ganger. Spesielt tilbakeblikkene på morens barndomstraumer har en litt vel oppkonstruert form. Det burde heller ikke være nødvendig. Stephen Kings historie er så forstyrrende og skremmende i seg selv at disse effektene blir en slags overflødig staffasje.

Om målet med kinoturen er å bli skremt, oppfyller den nye filmversjonen av Kings «Pet Sematary» så absolutt alle kriteriene. Samtidig mister man noen av forfatterens ofte treffende og velformulerte innsikter i menneskenes tanker og mørkeste følelser. Dette er en actiondrevet film som ikke hviler lenge i hver scene. Den inviterer ikke til så mye følelsesmessig engasjement for rollefigurene, men med handlingen tatt i betraktning er det kanskje like greit.

Publisert: