En strålende låtskriver og en av årets beste plater

Katie Crutchfield skreller vekk lagene og blotter musikk og sjel.

Publisert: Publisert:

Waxahatchee henter navnet fra Waxahatchee Creek i Alabama, elva bak huset der Katie Crutchfield vokste opp. Foto: Merge

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 6 of 6 stars

Waxahatchee: «Saint Cloud» (Merge/Playground)

Album nummer fem fra Katie Crutchfield alias Waxahatchee handler om å kutte ut alkoholen og å se verden med edru øyne. Noe hun gjorde for to år siden, ikke helt uten problemer.

Videre er sangene visstnok en intim reise tilbake til steder hun har vært, fylt med dem hun har elsket. Det er greit med en forklaring, for tekstene kan tidvis være vriene å finne ut av, som i «Hell»:

You illuminate me as I galvanize

A flowery demise

Jaha?

Setningen I'll put you through hell er lettere å forstå, likeså gjentakelsen av I want it all i åpningskuttet «Oxbow».

Dessuten finner du kjærlige biter her, sikkert rettet mot samboeren og artisten Kevin Morby. Som i «Fire»:

I can learn to be easy

As I move in close to you

I samme sang finner vi setningen som føles som merkelappen til hele albumet: I'm wiser and slow and attuned, and I am down on my knees.

«Can’t do much» er også en kjærlighetssang, der det enkelt og greit slås fast: Love you 'til the day I die, I guess it don't matter why.

Det handler om kjærlighet som ikke trenger å analyseres eller forklares, selv om beskrivelsen sier sitt:

In my loneliness, I'm locked in a room

When you see me, I'm honey on a spoon

Borte er de forvrengte gitarene og den store lyden. Rocken er lagt på hylla. Istedenfor får vi en plate som blir stående igjen blant de beste americana-utgivelsene.

Hun synger rett til deg, og det er biter som minner meg om salige Melanie. Dylan spøker både her og der, som i «Hell og «War» og i måten hun konstruerer setningene. Du kan også trekke fram Lucinda Williams, men Crutchfield tar med denne platen steget opp i klassen der det siden vil være andre som sammenlignes med henne.

Hun spilte opprinnelig med tvillingssøsteren Allison i poppunk-bandet P.S. Eliot. Etter at de gikk hver til sitt i 2011, gikk Katie videre som Waxahatchee mens Allison startet bandet Swearin’.

Waxahatchees har gitt ut fine ting hele veien, men ikke noe som kan måle seg med dette. Album nummer fem består av 11 sterke kutt, der den enkelte vil finne sine egne favoritter. For meg nås toppen i refrenget på «Lilacs»:

If I'm a broken record, write it in the dust, babe

I'll fill myself back up like I used to do

And if my bones are made of delicate sugar

I won't end up anywhere good without you

Produsent for albumet er Brad Cook, produsent for Whitney og Hiss Golden Messenger. Han styrte også lyden på Crutchfields forrige utgivelse, ep-en «Gret thunder» i 2018. Som backingband har Crutchfield rekruttert to mann fra Detroit-bandet Bonny Doon: Bobby Colombo og Bill Lennox.

I tillegg finner vi Josh Kaufman (Hiss Golden Messenger, Bonny Light Horseman) på gitar og tangenter, pluss Nick Kinsey (Kevin Morby, Elvis Perkins) på trommer. Opptakene er gjort i Texas og New York.

Det hele lyder like flott fra de første dumpe drønn og snodige lyder i åpningen «Oxbow» og fram til en forsiktig gitar og et stillferdig piano toner ut i sistekuttet «St. Cloud».

Crutchfields avsluttende ord er gjentakelsen av when I go. Like gripende som det er vakkert.

Beste spor: Alle.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Savnet jente i Sandnes er kommet til rette

  2. Politiet gjorde undersøkelser ved snekke på Sunde - etterpå ble båten tauet bort

  3. Dobling av ledige kontorlokaler på ett år

  4. Naboene jubler etter tennis-nei på Madla

  5. Kari Nessa Nordtun sa hun skulle kutte ordførerlønnen. Den har økt med 36.300 kroner

  6. Dette er tidspunktet Liverpool kan vinne ligaen

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse