Morsomt, men ujevnt om hitlerungdom i identiteskrise

Hva gjør du når du er Hitlers største fan og oppdager at en jødisk jente gjemmer seg på loftet? Det er utgangspunktet for «Jojo Rabbit», en ganske uvanlig komedie fra annen verdenskrig.

Publisert: Publisert:

Når man dummer seg ut på Hitlerjugend-leir, er det godt å ha en hemmelig bestevenn som kan trøste. Foto: Kimberley French

Jojo Rabbit

Skuespillere: Taika Waititi, Roman Griffin Davis, Thomasin McKenzie, Sam Rockwell, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Stephen Merchant. Sjanger: Komedie / Drama / Krigsfilm. Regi: Taika Waititi. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 4 out of 6 stars

Det er ikke akkurat veldig kontroversielt å spøke med Hitler og nazismen. Regissør Taika Waititi gjør det på en temmelig avvæpnende måte, med solide overdrivelser og mye slapstick, i «Jojo Rabbit». Det er ofte morsomt, men alt treffer ikke like godt. Og det er garantert noen som vil beskylde ham for å bagatellisere et svart kapittel i Tysklands historie når han velger å framstille nazistene på en såpass fjollete måte som her.

Filmens hovedperson er 10 år gamle Johannes, som får kallenavnet Jojo Rabbit fordi han ikke klarer å ta livet av en kanin på leirskole med Hitlerjugend. Heldigvis har han en fantasivenn som oppmuntrer og trøster ham, selveste føreren, spilt med en slags feminin revyartist-schwung av regissøren selv.

Jojo bor sammen med sin mor (Scarlett Johanson), en aktivist som kjemper mot nazistene i det skjulte. Sønnen, på sin side, har Hitler-plakater på veggene, bærer sin Hitlerjugend-uniform med stolthet og hvis det er noe han virkelig hater, så er det jødene. Men disse oppfatningene blir etter hvert utfordret når det går opp for ham at moren skjuler en jødisk jente på loftet. Det skaper en betydelig indre konflikt for den innbitte nazisten Jojo, for han innser hva slags konsekvenser det vil få for moren om han røper hemmeligheten til noen. Og etter hvert som han blir kjent med jenta, utfordres holdningene hans, sakte men sikkert.

Det er med andre ord store temaer som skal behandles, og dramatiske og tragiske ting skjer, både i hovedpersonens liv og i lokalsamfunnet han lever i. Det er når de mest alvorlige elementene skal pakkes inn i filmens humoristiske og karikerte form at det butter litt imot hos denne anmelderen. Waititi er ikke alltid like flink til å balansere skjemt og alvor, og resultatet blir at de sterkeste øyeblikkene mangler den emosjonelle kraften de burde hatt.

Publisert: