Hvor ble det av arbeiderkulturen?

BOK: Gunnar Roalkvam skriver interessant om arbeiderhistorien – og om påfallende likheter mellom bedehus og arbeiderbevegelse. Men han kunne boret enda dypere, mener vår anmelder.

Publisert: Publisert:

Gunnar Roalkvam har lenge jobbet med arbeiderbevegelsens historie. Nå er det blitt boken «Å bygge en ny kultur». Foto: Kristian Jacobsen

  • Gunnar Nerheim
    Gunnar Nerheim, professor emeritus i moderne historie, UiS

Grade: 4 of 6 stars

Gunnar Roalkvam: Å bygge en ny kultur. Arbeiderkultur i Rogaland 1880-1940. 240 sider. Arbeidernes Historielag i Rogaland.

Det er et spennende tema Gunnar Roalkvam har gitt seg i kast med. I vid forstand, skriver han, «kan arbeiderkultur forstås som den totale livsform som var vanlig blant arbeidere og småkårsfolk i landet vårt. Den kan oppfattes som en hverdagskultur med de normer, verdier, språk og holdninger som til enhver tid har vært mest vanlig blant arbeidsfolk». Allerede i neste avsnitt innskrenker han den brede definisjonen. Utvikling av en arbeiderkultur i Rogaland var avhengig av etablering av industri og et økende antall arbeidere, hevder han. 

Det skjedde i Stavanger og Rogaland fra 1880-årene og etter 1900. Tyngdepunktet for den framvoksende arbeiderbevegelsen i fylket lå i Stavanger, og byen ble det «klareste kraftsentrum for arbeiderbevegelsen i Rogaland. Det var også her arbeiderbevegelsen utviklet det mest mangfoldige kulturmiljø.» Forfatteren beskriver arbeiderbevegelsens framvekst flere steder – i Haugesund, Sandnes, Egersund, på de ensidige industristedene Sauda og Jørpeland, og på Karmøy, i Ryfylke og Jæren mer generelt. 

Les også

God årbok i sin genre

Les også

Made in Hillevåg

Kristensosialisme

Forholdet kristendom og sosialisme drøftes i et eget kapittel. Før og etter 1900 oppfattet folk i bygd og by Arbeiderpartiet som kristendomsfiendtlig. I partiprogrammet i 1891 var konfesjonsløs undervisning i folkeskolen og avskaffelse av statskirken viktige mål. Fram til 1920 var forholdet mellom kristendom og sosialisme omstridt og et tilbakevendende tema i arbeiderbevegelsen i Rogaland. Det ble ikke lettere for arbeiderbevegelsen i fylket etter at Ap i 1918 vedtok at kristendomskunnskap skulle tas ut som eget fag i skolen. Arbeiderbevegelsen ble sterkt radikalisert i 1920-årene og det oppsto splittelse.

Les også

Arbeiderhistorikeren

Blant de beste kapitlene i boken er de som drøfter Første mai-demonstrasjoner, bevegelsens faner og flagg, arbeidermusikkorps, arbeiderkor og arbeidersanger. Bildet på side 67 fra et Første mai-møte på torget i Stavanger i 1933 sier mye om arbeiderkulturen i 1930-årene. Det er gjort en imponerende jobb med å finne og presentere fargesprakende faner og utsmykninger i mange «Folkets Hus» rundt om i fylket.

Det var åpenbart ikke bare bedehusmiljøene som la vekt på arbeidet blant barn og ungdom. Det gjorde også i høyeste grad arbeiderbevegelsen. Opplysning blant unge og eldre ble ansett for helt sentralt for at arbeiderbevegelsen skulle få gjennomslag politisk.

Avholdsarbeidet

Avholdsarbeidet sto sterkt i Rogaland, også i arbeiderbevegelsen. De fleste lokale arbeiderledere var organiserte avholdsfolk, skriver Roalkvam. Frisinn ble etter hvert det mest radikale arbeideravholdslaget i Rogaland. Dette laget sto kulturelt og ressursmessig sterkt i fylket; laget drev et barnelag, en sportsklubb med mange idrettsgreiner, en ballettgruppe, en dramatisk klubb, en leikarring og sangkor. Det var imidlertid ikke bare i Frisinn at det ble drevet arbeideridrett i disse årene. Kapitlet om arbeideridretten er fyldig og dekker virksomheten mange steder i fylket.

Roalkvam har tidligere ved flere anledninger skrevet om kooperasjonen i Stavanger og fylket. Han mener åpenbart at kooperasjonen var en sentral del av arbeiderkulturen. Det er ikke bare forbruksforeningen Økonom i Stavanger som omtales. Samvirkelag i Sandnes, Gjesdal, Sauda, Strand, Egersund, Ganddal, Sokndal, Lund og Haugesund får også omtale.

Hvor ble det av arbeiderkulturen? spør Roalkvam til slutt. Ut fra hans vurdering nådde arbeiderkultur som motkultur sitt høydepunkt i midten av 1930-årene. Arbeiderbevegelsens hovedstrategi på kulturområdet etter 2. verdenskrig gikk ut på «å overføre initiativ og ansvar for kultur og fritid til det offentlige». Kulturell egenaktivitet ble i stor grad avløst av det forfatteren kaller «passivt kulturforbruk». Allmennkulturen ble i tiår påvirket av «anglo-amerikansk, kommersiell kultur». Nye medier, som eks. fjernsynet, endret folks samværsformer, og kulturlivet i arbeiderbevegelsen visnet hen. 

Denne leseren kunne ønsket seg at forfatteren hadde boret dypere i det kulturelle hverdagslivet. Framstillingen skjemmes noe av at alle skal nevnes og ingen glemmes. Forfatteren er mest hjemme og best når han skriver om Stavanger. Arbeidernes Historielag har som forlegger gjort en god jobb med å skaffe til veie gode bilder og illustrasjoner. I forordet framholder utgiver verdien av litteraturlisten i boken, men den som leser denne kan konstatere at både oppsett og korrektur er av dårlig kvalitet. Forfatterne som er listet opp står ikke en gang i alfabetisk rekkefølge. 

Foto: Kristian Jacobsen

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Ordføreren vil lage sjau

  2. Her er flyet på vengene for siste gong

  3. Gutt (16) omkom i ulykke hjemme

  4. Her tar bilen u-sving i Hundvågtunnelen

  5. 16-åringen stupte med hendene over hodet

  6. SV hopper av forhandlinger om krisehjelp til oljenæringen

  1. Rogaland
  2. Stavanger
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. historie