Seriemorderen som ikke tok et eneste liv

Filmen om Thomas Quick inneholder nesten flere karakterdrap enn drap.

Publisert: Publisert:

Jonas Karlsson og David Dencik, som reporter Hannes Råstam og drapsdømte Thomas Quick.

Grade: 4 out of 6 stars

Quick. Med Suzanne Reuter, David Dencik, Jonas Karlsson, Alba August. Regi: Mikael Håfström. Manus: Erlend Loe, basert på journalistens Hannes Råstam bok. Aldersgrense 15 år. 2 timer 11 minutter.

Dere får tåle et lite tilbakeblikk først, et slags handlingsreferat fra en virkelighet som knapt er til å tro: Første del handler om en mann som gradvis snakker seg inn i en rekke drap i Sverige og Norge. Fra 1990 av, da han var innlagt på psykiatrisk institusjon etter et mislykket ransforsøk, innrømmer han langt over 20 uoppklarte drap og blir dømt for åtte av dem. Han blir skrevet om, forsket på, analysert og omtalt som et monster.

Så begynner tvilen å melde seg: Helsepersonell og reportere stiller spørsmål ved om hans forklaringer faktisk kan være sanne - og det hele ender i at Quick trekker tilbake tilståelsene og forklarer at alt handlet om å få oppmerksomhet og tung medisinering på institusjonen.

Sentralt i denne avsløringen står journalistene Hannes Råstam og Jenny Küttim som endevender alt av etterforskningsmateriale og legejournaler. Det hele ender i at sakene mot Quick blir tatt opp igjen, og i 2013 blir han frikjent for alle drapene. Alle.

En seriemorder blir skapt

Råstam døde før frifinnelsen, men han fikk gitt ut boken «Tilfellet Thomas Quick – en seriemorder blir skapt». Denne boken er utgangspunktet for Erlend Loes manus til filmen «Quick». Og strengt tatt er det undertittelen som styrer hele fortellingen: Dette er nemlig en beretning om hvordan en seriemorder blir skapt, hvordan psykiatere og etterforskere sammen manipulerer fram forklaringer som passer, hvordan de systematisk lukker øynene for momenter som framkaller tvil - og hvordan de blankt overser bevis som sier at han umulig kan ha gjort det han påstår, og blir dømt for.

Slik sett er det nesten flere karakterdrap enn drap i denne historien. Fagfolk i svensk politi og psykiatri kles av så ettertrykkelig at det ikke finnes en tråd av ære igjen. I scene etter scene, i utsagn etter utsagn, får vi demonstrert hvordan rusa, syke og usikre Thomas Quick loses gjennom åsteder og forklaringer, og hvordan opplysninger som ikke kan stemme fører til rekker med ledende spørsmål og påfølgende korrekte svar. Som en av de selvkritiske etterforskerne sier det i filmen: Sjekk om Thomas Quick noen gang kom med opplysninger som politiet ikke allerede kjente til.

Overtydelig

På sett og vis er disse karakterdrapene filmens svakhet. Som seer blir jeg nysgjerrig på hvordan etterforskere og leger vurderer saken - og egen innsats. Men vi får ingen svar. I stedet får vi skildringer som virker karikerte, litt overtydelige og megetsigende nikk når brikker faller på plass og deres liksomvitenskapelige hypoteser bekreftes.

Derfor blir dette, både i journalistikken, i bokform og som film, primært historien om den uskyldig dømte og om helten som avslørte et justismord. I patosfylte bilder, ofte fulgt av pompøs musikk, følger vi reporteren som utrettelig kjører gjennom dype, dystre svenske skoger og graver seg gjennom dokumenter for å finne biter til et puslespill. Her gjør Jonas Karlsson en god jobb i en historie som blir dobbel fordi den både handler om hans egen sykdom og hans jakt på gåten Thomas Quick.

Både reporterne, manusforfatterne og skuespilleren David Dencik klarer å tegne et troverdig bilde av en syk, usikker mann som fikk anerkjennelse når han fantaserte fram drapshandlinger han leste om i aviser. Og det er en logikk i at han som rusmisbruker fortalte for å få økte doser narkotika, i form av medisiner. Likevel er historien hans vanskelig å forstå. For selv etter denne filmen, og selv etter at Sture Bergwall som han nå heter, har fortalt sin historie (blant annet på et journalistseminar jeg selv var til stede på i 2014), er han en gåte.

Publisert: