På flukt med jøder og arabere

BOK: Else Skranefjell tar jøder og arabere på flukt over kontinenter, men i motsatte bevegelser.

Publisert: Publisert:

Else Skranefjell har skrevet en rekke bøker siden hun ble pensjonist. Nå er hun aktuell med tobindsverket «Ingen vil ha oss». Foto: Aasland, Jarle

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Grade: 3 out of 6

Else Skranefjell: Ingen vil ha oss, Bind I. En jødisk familie, 246 sider; Bind II. En syrisk familie, 212 sider. Romaner. Publica.

Revisorutdannete Else Skranefjell (1945) har selv fortalt at da hun ble pensjonist, hadde hun bestemt seg for å slå inn på slektsforskning og dessuten skrive en bok. Det har blitt til en hel bunke bøker, der hun har brukt stoff fra familiehistorien i romanene sine, som hun gjerne skriver i serier, og som har tatt henne på lange reiser fra våre kanter, både til Sør-Afrika («Når tausheten taler» I-III) og Vest-India.

Seinest tok hun utgangspunkt i tipp-tipp-tipp-oldefar Ferdinand August Charisius og hans år på den dansk-norske slaveøya St. Croix på 1700-tallet («Den lange reisen til St. Croix», I-II). Men de to siste romanene til nå ser ikke ut til å ha noen direkte forbindelse med forfatterens egen eller slektas historie, men også de tar hovedpersonene sine ut på lange reiser.

Utgangspunktet denne gangen er påstanden om at «det (er) spesielt to flyktningkriser som har satt sitt preg på Europa i nyere tid: jødenes flukt fra nazismens før og under annen verdenskrig samt muslimenes flukt de senere år fra borgerkrigen i Syria». Utfra dette premisset vil de to romanene i «Ingen vil ha oss» undersøke hvordan det var «å være flyktning fra nazismen, og hvordan var det å være en flyktende syrer i 2015?»

De er med mange paralleller komponert over samme lest, med mest hell i det første bindet – men kanskje virker det bare slik fordi man så tydelig ser hvordan de samme konstruksjonsmodellene gjentar seg i bind 2. Og da er det ikke fordi man kunne komme på å kjede seg ved skildringene av påkjenningene og lidelsene flyktninger til alle tider gjennomlever (hvis de da ikke dør av dem), men fordi det samme romantekniske mønsteret mekanisk er lagt som mal for intrigene i romanene.

Det første bindet har undertittelen «En jødisk familie». Det følger en tysk familie gjennom fire-fem generasjoners haltende gang, fra den forkomne soldaten, i det sivile gullsmed, Jakob Goldschmied i 1918 vender hjem fra krigen til Berlin, gjennom kriseår, Hitlers komme, Krystallnatten, KZ, forfølgelse og flukt gjennom mange land, overfart fra Romania til Palestina, så via Oslo, tilbake til Berlin, med epilog i 1947.

Det hele er enkelt konstruert og kronologisk fortalt, med få personer til enhver tid, omstendelig og skjematisk, der dialogene høres kunstige ut og ikke sjelden mer ser ut som erklæringer enn samtaler mellom familiemedlemmer og venner. Fortellerens eget språk er også flatt, gjenkjennelig fra generasjoners ukebladfortellinger: «Hun var så inderlig glad i ham», eller hun «smilte strålende», og «Håndtrykket var varmt og fast».

Men før den tid mangler det ikke på dramatikk, lidelse, forfølgelse og spenning i personenes liv, og når omsider flukten fra Berlin til Palestina begynner, blir ikke prøvelsene mindre. Til alt hell har forfatteren utstyrt sine reisende med et reservefond slik at de har anledning til å betale seg gjennom de verste prøvelser. 

Det samme har også den muslimske, syriske flyktningen og hans følge på ferden gjennom Tyrkia, over Egeerhavet, gjennom Hellas, Makedonia og Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, til Oslo og Norge, der romanen avsluttes med en feel good-oppsummering som foregis å være skrevet som språktrening av en muslimsk kvinne som med stor innsats på få år har lykkes i å bli veltilpasset, samt imponerende – om ikke ganske troverdig – norskkyndig.

I begge romanene må personene gjennom store strabaser og mye lidelse. Ikke alle overlever. Samtidig får de to små reisefølgene i begge bøkene nye medlemmer i form av personer som tilfeldigvis kommer deres vei, som de berger livet på, tar under sine vinger, og så ved ekteskap og adopsjon gjør til egne familiemedlemmer.

De jødiske flyktningene fra Berlin til Palestina opplever på sin ferd gjennom Europa og ved ankomst i restene av det ottomanske riket at de ikke er velkomne noe sted: «Ingen vil ha oss». Det samme gjør de muslimske, arabisktalende flyktninger fra borgerkrigens Syria gjennom Europa. I romanene går det de gjenlevende hovedpersonene godt. 

Begge romanene blir på en måte oppsummert med hver sin «Epilog». Men i de tilsynelatende parallelle fortellingene om to motsatte reiser gjennom Europa, den ene fra nord til sør, den andre fra sør til nord, skjuler forfatteren det kanskje mest problematiske stoffet i denne miniserien: Mens de europeiske jødene opplever at de reiser tilbake til sine røtter, og slik kommer «hjem» - og dét til fortrengsel for de menneskene som har bodd der i hundrevis på hundrevis av år, tvinges flyktningene fra Midtøsten fra land og områder de bestandig har bebodd til fremmede land og folk som helst så at de ikke kom. 

Slik fortsetter deres eksil, som aldri er lett. 

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Mann i 20-årene funnet etter større leteaksjon

  2. – Slutt å kødde rundt. Det er mennes­kers liv dette handler om

  3. Utenpå er huset enkelt og minimalistisk. Inne er det fargerikt og spennende.

  4. Da Charlotte gikk ned 35 kilo, ble hun kvitt sosial angst og depresjon. Dette er suksessoppskriften.

  5. «Det merkeligste punktet på skrytelisten er at hun tar æren for at 90.000 oljerelaterte jobber er borte siden 2015, uten at ledigheten har økt»

  6. Ingve Bøe med Viking-advarsel: – Det går ikke i kveld!

  1. Bokanmeldelse
  2. Roman
  3. Anmeldelse
  4. Litteratur
  5. Bøker