Stjernene går sammen – men er best hver for seg

KRIM: Hver for seg er de blant de beste vi har. Sammen er de underholdende. Men ikke mesterlige.

Publisert: Publisert:

Jørn Lier Horst, til venstre, har igjen skrevet krim sammen med Thomas Enger. Resultatet er helt ok, men ikke mer.

  • Tarald Aano
    Redaktør
Grade: 4 out of 6

Jørn Lier Horst og Thomas Enger: Slagside. 361 sider. Capitana.

For tredje gang har bestselgerne og kritikerfavorittene Horst og Enger skrevet bok sammen. De to er særdeles skriveføre, og rutine har de i bøtter og spann, så resultatet kan umulig bli dårlig. Men så langt har de ikke lykkes helt, med mindre de faktisk er fornøyd med å levere underholdningskrim på det jevne.

For det er nettopp det de to serverer, helt ok politikrim, hederlig og skikkelig der alt det håndverksmessige er på plass, sjangerklisjeene inkludert.

i Horstengers krimunivers blir vi ikke spesielt godt kjent med sjelslivet til noen av folkene vi møter, og det er helt greit – altfor mange krimforfattere mislykkes når de prøver å strekke seg ut av sjangeren. Her dreier det meste seg om oppklaringen av en forbrytelse, og våre helter (en godt voksen politimann og en ung, kvinnelig journalist – noen som synes dette høres kjent ut fra Horst sine bøker?) nøster selvsagt det hele opp til slutt.

Denne gang er imidlertid rammen litt annerledes: De to sitter i hvert sitt avhørsrom og skal fortelle om det som skjedde halvannet døgn tidligere. Politihelten har nemlig tatt livet av en mistenkt, og spørsmålet er om han handlet berettiget eller ikke. Ryddig kryssklippes det mellom de to avhørsrommene og episodene slik de faktisk utspilte seg, og vi får gradvis innblikk i dramaet som resulterte i at en politikvinne ble drept, en mulig drapsmann likeså, i tillegg svever heltes datter mellom liv og død. Etter hvert forstår vi at den døde politikvinnen har begynt å rote i gamle saker, og at hun finner en skremmende sammenheng.

Så langt er dette veldig bra. Men dessverre forlater forfatterne dette stramme regigrepet (som nesten roper på en tv-serie) midtveis og hopper noen uker fram i tid. Da blir dette igjen en ganske ordinær etterforskerkrim, ikke dårlig, men den mister noe av dynamikken.

Hva med selve gåten? Helt ok. Erfarne lesere ganske vil ganske raskt peke ut personen som står bak flere dødsfall, men det trenger ikke være noen innvending. Det som imidlertid trekker ned, er den obligatoriske gode samtalen mot slutten av boken; når etterforsker og forbryter har så god tid sammen at banditten endelig får anledning til å bekjenne sine synder og blottlegge sin ondskap og avsløre alle detaljer politimannen (og leseren) ennå ikke kjenner.

Hvor dette skjer? På et skummelt sted, selvsagt, som et nedlagt verksted der de to er mutters alene.

Vi får tåle det, for Horst og Enger er altså så rutinerte at de aldri slipper seg helt nedpå. Dette kunne blitt enda mye bedre hvis de hadde holdt grunnideen sin helt i mål, men det gjorde de ikke, og dermed ble dette ikke særlig mer enn lettvint dusinvarekrim.

Publisert:

Les også

  1. Blodet renner ut - millionene renner inn

  2. Horst blir aldri veldig dårlig, men dette er langt fra hans beste krim

  3. Krim: Bedre blir det knapt

  4. Tjente millioner på krim i fjor

  5. Sorry,nedtur.

  6. Bedre og bedre

Mest lest akkurat nå

  1. Ser du hvor dette huset har en skjult oase?

  2. Denne økten sier noe om hvorfor Jakob Ingebrigtsen er så god

  3. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  4. Kvinne i 70-årene døde etter badeulykke ved Mandal

  5. Trafikken går som normalt igjen på E39

  6. Ekteparet Tybring-Gjedde vitner i Bertheussen-saken

  1. Bokanmeldelse
  2. Krimlitteratur
  3. Anmeldelse