En suveren krim – og enda mer

KRIM: Stina Jackson har skrevet to krimromaner. Begge er blant de aller beste vår anmelder har lest på flere år.

Stina Jackson er bosatt i USA, men skriver nordisk utkantkrim bedre enn noen.
  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Stina Jackson: Ødemark. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 381 sider. Gyldendal.

De som har kjørt bil nord i Sverige, vil kjenne seg igjen. Du kjører milevis uten å se et hus, så kommer du til et veikryss med en bensinstasjon, en butikk, noen slitne bygninger. Ute av det som kanskje kan kalles et sentrum, dukker det opp en og annen avstikker langs hovedveien, en grusvei til ingensteds. Følger du småveiene, finner du et hus her, en hytte der, kanskje til og med et menneske.

Da er du midt i landskapet som Stina Jackson diktet så suverent i debuten sin, «Sølvveien», en av de beste krimromanene jeg har lest på flere år. Og du er midt inne i «Ødemark», oppfølgeren som er minst like god. Jackson skriver nemlig bedre enn de aller, aller fleste, hennes personer er til å tro på og til å bli glad i, selv om livet herjer med dem som de herjer med hverandre og seg selv. Og historiene hennes er dramatiske, de er fortellinger om forbrytelser mer enn tradisjonell hvem-gjorde-det-mysterier.

Denne gang møter vi tre generasjoner i utkanten av bygda Ødemark. Den gamle er steinrik, gjerrig, kald og brutal. Datteren er bokens hovedperson, en kvinne som hele livet har lett etter utveier, «selv om de ikke fører noe sted». Hennes tenåringssønn er han som alltid står alene i skolegården, som ikke har venner, men plutselig finner seg én. Dette er en dysfunksjonell familie som holdes sammen, ikke av blodsbånd, men av skam, som Jackson skriver.

Rundt dem er andre einstøinger, småkriminelle, gode hjerter, svake viljer, folk som har gitt opp og slike som tviholder på et håp, mennesker som vil godt, og dem som ikke vil noe som helst. Det er lavmælt, dvelende, nesten poetisk – og den ulmende spenningen er som tatt ut av læreboka til Hitchcock: Den ligger ikke i det som skjer, men i forventningen om det som skal skje.

Her går det nesten to hundre sider før drapet, men da er vi for lengst fanget av Jacksons glitrende beretning om det skal måtte hende. Derfra og ut er tempoet høyere, men like språksikkert, like psykologisk troverdig, like trist og samtidig fullt av noe vi har for lite av i nordisk krim; en trassig tro på at det finnes et lys et sted der framme, at utveier av og til fører frem.

Stina Jackson er suveren. Les henne.

Publisert:
  1. Krimlitteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Nytt slag for Rødne: – Dette kom som lyn fra klar himmel

  2. Han blir sjef i Bjørn Rygg-selskap

  3. Viking glimrende før pause, mistet seieren på overtid

  4. De fleste ungene ble skremt og sprang bort, men fire ble med den fremmede mannen

  5. Guldvog: – Testing i skoler og barnehager kan nedprioriteres

  6. Test av fem elbiler. Og tre ting som bør inn i kjøpekontrakten.