Bibelsk kjærlighet og erotikk

KLASSISK CD: Nils Henrik Asheim har skrevet musikk til Høysangen som er like kroppsnær som tekstene.

Publisert: Publisert:

I 2018 fikk Nils Henrik Asheim Nordisk råds musikkpris. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Grade: 6 out of 6

Nils Henrik Asheim: Høgsongen. Eg søv, men hjartet vaker. Petronella Barker, tekstlesing, Ensemble Allegria. Tsjaikovskij: Serenade for strykeorkester op.48. Utgitt på LAWO.

«Å, om han ville kysse meg/med kyss av sin munn!»

Disse ordene fra Høysangen 1.2 leser Petronella Barker med øm, intim stemme helt i begynnelsen av Asheims verk. Så følger de to linjene som siden gjentas tre ganger: «Eg søv, men hjertet vaker./Høyr, kjærasten bankar på.» Til dette er det satt musikk som liksom stryker kvinnen ømt over huden. Instrumentene er da også strykere som Asheim så fint i tekstheftet karakteriserer som «en kropp, den mest sensuelle klangkropp som er... Lyden blir til gjennom kontakt, jeg hadde nær sagt hudkontakt. Buehårene er en forlengelse av huden.»

Les også

Kritikerprisen til Nils Henrik Asheim

Asheim har sammen med Ane Dahl Torp, som var med på uroppførelsen av verket under Festspillene i Bergen 2015, valgt ut vers fra Høysangen, der det er den elskende kvinnen alene som har ordet. I pakt med at tekstene er søkende, på leting etter den elskede, heftige, fortvilte, fylt av håp eller kjærlighetsbegjær – følger musikken og Barkers stemme de skiftende følelser og sinnsstemninger: «Har de sett han som eg elskar?» (3.3.). «For eg er sjuk av kjærleik.» (2.5). 

Kroppsnært

I Høysangen er kjærligheten og erotikken høyst konkret: «Kinna hans er som kryddersenger.. Leppene er linjer.. Magen er ei plate av elfenbein.. Føtene er marmorsøyler.. Ganen smakar søtt.» (5.13,14,15,16). Og i 8.3. «Venstre armen hans er under hovudet mitt,/med den høgre held han rundt meg.» Asheims musikk både etterligner det ordene sier og står som selvstendig uttrykk. Musikken tar aldri overhånd over ordene i dette verket, selv om det er rent instrumentelle partier som er relativt lange; de som fanger opp affekter, følelser, sinnsstemninger, kjærtegn. Eller musikken er som en slags ettertanke, f.eks. på slutten av del 2, etter «fortel han at eg er sjuk av kjærleik.»

Les også

Nordisk råds musikkpris til Nils Henrik Asheim

Rystende

Mellom Asheims verk og Tsjaikovskijs serenade er det ikke noe opphold, og de første taktene her får den bråhet eller plutselighet som kjennetegner det sublime. Eller åpningen er, som Asheim så fint skriver i tekstheftet, «en slags besvergelse, en innramming av lykken og idyllen så lenge den varer.» 

Dette er et verk som i sin raffinerte instrumentasjon er takknemlig å spille for et strykeorkester. Allegria-ensemblet spiller åpningen (og slutten) med den nødvendige monumentalitet, valsen (spor 3) klinger elegant og elegien (spor 4) er, i tråd med dette ordets betydning, en (vakker) klagesang.

Langsomhetens kunst

Grade: 6 out of 6

Lars Petter Hagen: Harmonium Repertoire. Diverse verk. Cikada-ensemblet. Utgitt på LAWO.

Lars Petter Hagen (årgang 1975) er ikke bare en av de aller mest interessante norske komponister i sin generasjon, han har også vært festivaldirektør (for Ultima), prosjektleder for Oslo-filharmoniens 100-årsjubileum og er nå nylig valgt til rådsleder i Kulturrådet. Man kan undre seg over at han får tid til alt. Uansett,  denne cd-en mener jeg bestemt vil vekke interesse ut over landets grenser. 

Det begynner med det korte stykke «Paulines piano I», «Deep Rive» arrangert av Hagen. Pianoet er Pauline Halls og står nå i familien Hagens feriehus i Østerdalen. Cd-en slutter og med «Paulines piano II» og kan ses som en hyllest til denne komponisten som var en drivende kraft i Ny Musikk fra tidlig 50-tall av og en komponist som en trygt kan si fremdeles er undervurdert. «Paulines piano II» (spor 14) er et usedvanlig vakkert arrangement av Halls kor-arrangement av «Maria og barnet». Det er både en avskjed og en åpning opp. Ja, med fare for å være bombastisk: Det er en slags Hölderlinsk «Kom inn i det åpne.»

Et kjennetegn ved verkene på denne cd-en – Harmonium Repertoire, Sørgemarsj over Edvard Grieg, Max F: Passage – Silence and Light Triptych – er langsomheten. Man kan trygt si at de er utsøkte studier i langsomhetens kunst. Adagio, Adagissimo, Langsomt, Ytterst langsomt, Temmelig langsom er da også tempobetegnelser.

På sporet av den tapte tid

I likhet med flere komponister i Sentral-Europa – Schnebel, Holliger, Zender, Widmann, Kurtág – forholder Hagen seg på forskjellig måte til fortiden; opparbeider den, gjen-komponerer, fortolker den, for ikke å måtte ta avstand fra den eller la seg timidisere av den. Noen ganger er det direkte (Schubert), som i lento-satsen i Harmonium Repertoire (spor 8). Andre ganger mer skjult (som i hentydningen til Nordraak i «Sørgemarsj over Edvard Grieg» (spor 10). Ofte er tonen melankolsk, men det er ikke vanskelig i musikken å være på bølgelengde med denne sinnstilstanden.

I likhet med Asheim skriver Hagen selv i tekstheftet. Han mener, ja, det er en følelse av tapt tid i hans verker. Men prosjektet hans som komponist mener han er grunnleggende optimistisk; for «musikk oppstår i relasjon til noe, som et møte, noen ganger en konfrontasjon, alltid i forbindelse med mennesker, verden, historien – eller et piano.» 

Det er klar tale. Et forhold til fortiden er en slik relasjon. Musikk er ikke bare, og har aldri vært, rene former i bevegelse. Om den ikke er om noe, så innebærer den det en kunne kalle «å gripe tak i verden».

Oppkvikkende kammermusikk

Grade: 5 out of 6

Ketil Hvoslef. Trombonekvartett; Klarinettkvintett; Hardingtrio I, II og III; Trio for tretten (Acotral). Diverse blåsere, strykere, sangere + slagverk. Utgitt på LAWO.

Dette er LAWOs sjette utgivelse av en serie på ni som skal omfatte de 38 kammermusikalske verk av Hvoslef. Til nå, må vi føye til, for den produktive åttiåringen er i full vigør. Hvoslef er en uhyre oppfinnsom komponist, et oppkomme av ideer; «lekende» er et dekkende ord for mye av det han gjør. Et eksempel på det er hvordan han i det første verket her behandler fire tromboner, altså et ensemble av like instrumenter. Hvoslef samarbeider alltid med musikerne, verkene er oppstått i nær forbindelse med utøvelsen. I trombonekvartetten møter vi det humørfylte, men også noen faresignaler. Også kvintetten for klarinett og strykere (spor 2) – nærmest en klassiker, men for sjeldent oppført i konsertsalen – vitner om hans sans for instrumentets egenart. Han utforsker instrumentet, dets særegenhet og rekkevidde.

I Hardingtrio (spor 3-5) hører vi ikke bare hardinfela (Håkon Asheim), men også en sopranstemme (Hilde Haraldsen Sveen) og klaver (Einar Røttingen). Hardingfela høres først på avstand, så nærmere – et eksempel på hvordan musikken skaper romfølelse. Dialogen mellom fele og klaver (spor 4) er utsøkt. Her er også plass til klimpring av forskjellig slag på og i klaveret (spor 5).

Musikerne på cd-en er alle fra det utøvende miljøet i Bergen (fra Grieg-akademiet og Bergen-filharmonien). I «Trio for tretten (Acotral)» hører vi fire sangere, fire strykere, fire treblåsere samt én slagverker. Her er latter av forskjellig slag, meningsløse ord (noen ligner latin), stavelser i kontrast til og sammen med de to andre gruppene i trioen, blåserne og strykerne. Det er lekent gjort, og med Hvoslef tørre humor som han er så kjent for. Men det er nok å lytte til dette stykke én gang.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Derfor tutet skip over hele verden klokken 12 i dag

  2. – Vi kan ikke gi unntak for én-meterregelen for voksne i breddeidretten nå

  3. Flytter ledelsen fra Aker Brygge til Plogfabrikkvegen og håper på USA-kontrakt på 1,5 milliarder

  4. Boreal fikk regning på 3,7 millioner - har ikke betalt

  5. Olafsens tidligere kollega og VM-vinner omkom i ulykke: – En uvirkelig og fryktelig trist dag

  6. Mann falt fra stillas på Mariero

  1. Musikk
  2. Klassisk musikk
  3. Nils Henrik Asheim
  4. Anmeldelse
  5. Plateanmeldelse