Noveller om kvinner på randen

BOK: Tre ukonvensjonelle, men gode og medrivende noveller om ensomhet og rotløshet.

Publisert: Publisert:

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Andrine Sæther: Øverste etasje, ytterst. Noveller. 163 sider. Forlaget Oktober.

Novellesamlingen «Øverste etasje, ytterst» er Andrine Sæthers (f. 1964) debutarbeid som skjønnlitterær forfatter. Hun er ellers kjent som skuespiller på scene, skjerm og lerret, og tekstene kan også tidvis minne om kammerspill og monologer.

Hver av historiene har en kvinnelig hovedperson som befinner seg i en ubehagelig og utfordrende situasjon, og kvinnene oppleves som grunnleggende ensomme, sårbare og rotløse. Tekstene er ellers preget av en nærmest monoman detaljoppmerksomhet, noe minutiøst som har tatt plass i tanke og kontemplasjon, et slags oppheng, f.eks. i innholdet i garderobeskapet, og Sæther skiller også på andre måter tydelig mellom det siviliserte og det dyriske mennesket.

Rent typografisk likner novellene episke langdikt med linjeskift og luft mellom avsnittene. Men den barrieren som dette lille bruddet på sjangerkonvensjonen medfører, er raskt overvunnet.

I den første novellen er mor og datter i Syden. De har vært litt uheldige med været, og man fornemmer tidlig en slags passiv-aggressiv stemning mellom dem, der datteren stadig er på tilbudssiden og moren virker fjern og fraværende. Tittelnovellen tar til som en variant av «da han møtte henne», og er til å begynne med mest en beskrivelse av «han», hans bad og garderobe, skrivebord og vannseng, og bygningen han bor i. Han er en ryddig og ordentlig mann som finner servietter til henne etter fellatio, det skal han ha, men det er hele tiden en ubalanse i forholdet og noe som konstant ligger der og ulmer mellom dem: «Du studerer språk (...) men du snakker uforståelig». Det mest uforståelige er likevel hvordan noen insisterer på å være sammen med mennesker som ikke vil ha noe mer med dem å gjøre, men ensomhetens veier er vel også uransakelige.

I den siste historien reiser den kvinnelige hovedpersonen alene ut i verden, formodentlig til et eksotisk reisemål i Asia, muligens Thailand, der hun møter ulike hippieliknende backpackere som utnytter henne og kamuflerer sin egoisme som individualisme. Det hele kulminerer i en psykedelisk fest, som bringer tankene til Garlands «The Beach» (1996), der alle virrer omkring under påvirkning av forbudte substanser og har mer enn nok med seg selv. Jeg er usikker på om scenen skal leses realistisk, allegorisk eller symbolsk, men det er uansett noe trøstesløst trist og sårt over disse kvinnene som Andrine Sæther skildrer i sin gode debutsamling, som byr på fortettede, rytmiske fortellinger som engasjerer og berører, og neppe blir det siste hun skriver.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. – Vi kan ikke fortsette å ta på unge voldsutøvere med silkehansker

  2. Politiet: – Utfordrende å samarbeide med Tom Hagen

  3. Her kommer miljøkulvert, men er det egentlig nødvendig?

  4. Derfor avventer Stavanger åpningen av svømmeanlegg

  5. Skolene og barnehagene åpnes ytterligere

  6. Forsvarsadvokat om Frp-forslag: – Naivt å tro at fengselsstraff hjelper

  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Noveller
  5. Bøker