God innsats i litt tungt stykke

SKOLETEATER: Merkur skoleteater gjør det ikke lett for seg, eller for oss, men de har lagt ned et imponerende stykke arbeid.

Publisert: Publisert:

Merkur skoleteater spiller en versjon av Anton Tsjekhovs «Kirsebærhaven». Foto: Kristian Jacobsen

«My funny valentine – kirsebærhagen», Merkur Skoleteater (St. Olav vgs.), 1 time 50 minutter. Spilles fram til 20. februar. Skuespillere: Maya Aurora Brattebråten, Amondi Silje Theresa Livastøl, Karina Nicolaysen, Ida Kristine Slettbakk, Charlize Villamil Alegado og Malin Hove. Regi: Torbjørn Berglund Eriksen.

Utgangspunktet er klassikeren «Kirsebærhaven» av Anton Tsjekhov. Opprinnelig er det fortellingen om gammel storhet og gamle verdier som står for fall. Et gammelt gods er omgitt av en stor, vakker kirsebærhage full av trær, blomster og gode minner. Nå står familien i fare for å miste både gods og hage. Pengene er borte, rentene høye og problemene ble holdt på avstand med champagne, kaviar og dans.

Den bakgrunnen kan være grei å ha med seg hvis du skal se Merkurs moderniserte versjon «My funny valentine – kirsebærhagen». Første akt er litt vanskelig å få tak på. Seks unge kvinner spiller rollene, det er litt vrient å plassere dem, og historien blir egentlig ikke skikkelig presentert før et i et par nøkkelreplikker i starten av andre akt. Før den tid han mange snakket mye om mye. «Eg forstå ikkje ein drid, men di e jo flinke», var det en som sa i pausen, og jeg forstår hva han mener.

De har mye tekst som skal framføres, og det fikser de. Midt i første del er det for eksempel en monolog som er riktig bra. Enkelte replikker kommer i rallytempo, noe driver bort i diksjonen, men de holder flyten godt. Det er imidlertid greit å kjenne bakgrunnshistorien i starten, for her er det mye gang rundt grøten. Tidvis fin gang, men noen vil savne knagger å henge samtalene på. Pussig nok kommer stykkets kanskje beste øyeblikk når skuespillerne overlater scenen til en film med fugler som sendes ut over de fine kirsebærtre-kulissene, vakkert fulgt opp med musikk.

Foto: Kristian Jacobsen

Det er betydelig lettere i andre akt. Her er rollene mer etablert, historien tydeligere og man får følelsen av framdrift. Megetsigende musikk hjelper også godt til. Klarer du å henge med her, så bindes de løsere trådene fra starten sammen i et nøste. De har noen tekniske utfordringer, og igjen har noen av skuespillerne det vel travelt med å gjøre seg ferdige med replikkene. Premieretempo? Tipper på det.

Det er imponerende at de har fått inn så mye tekst, og at det glir såpass godt som det gjør, for her er det mye som skal sies og gjøres. Der ligger også hovedankepunktet mot forestillingen. Den er nok i overkant lang, særlig helt i starten og helt mot slutten kunne en kanskje barbert litt. Å legge ambisjonene høyt skal vi heie på, og der har Merkur og regissør Torbjørn Berglund Eriksen virkelig gått all in. Djervt og dristig.

Moderniseringen er ganske god. Vi er ikke i 1904 når stykket starter med «Hello Google», og vår tid er hentet fint inn i fortellingen.

Foto: Kristian Jacobsen

De klarer å lande mye, men ikke alt. Vi skal huske at rammene her er skoleteater med amatører i rollene. Det betyr en del vann mellom båtene og noen begrensninger. Gitt alt dette skal de involverte være godt fornøyde med egen innsats.

Som sagt, Anton Tsjekhovs stykke er ikke rett fram og det som er lettest å fordøye. Nesten to timer i trappeamfiet på St. Olav er en konsentrasjonsprøve, både på scenen og som publikummer. Du skal være klar i pappen og god i ryggen når du setter deg, og det kan altså være greit å kjenne litt til historien før de starter. Hvis du har det på plass, får du en interessant og utfordrende forestilling om gammel og ny tid, om vennskap og familie, om forandring som ikke fryder og om en gjeng unge mennesker som må forholde seg til utfordringer de arver fra forrige generasjon.

Aftenbladet gir ikke terningkast til skoleforestillinger.

Publisert: