En tankevekkende utstilling om tid

UTSTILLING: Dette er en tankevekkende utstilling å besøke, særlig i disse tider hvor vi venter på andre tider. Så ta deg tid til den.

Hå gamle prestegård: Anne Marthe Dyvi: Detalj av Forkullet grøde. Foto: Anne Marthe Dyvi.

  • Anne Therese Tveita
    Anne Therese Tveita
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Hå gamle prestegård: Anne Marthe Dyvi: Å gjøre tid. Video, installasjon, objekt. Til 24. mai.

Vi mennesker har i tusenvis av år forsøkt å forstå og å organisere det å måle tid.

Egypterne brukte såkalte vannklokker, japanerne røkelsesbrett, og nord-europeiske munker hadde en mekanisk innretning som slo en bjelle når det var tid for bønn (den viste ikke tid som sådan, men markerte intervaller, slik som vannklokkene og røkelsesbrettene). Newton mente at tiden var en konstant størrelse uavhengig av resten av universet, mens Einstein viste at tid kunne bøyes, brettes og vrenges i det samme universet.

Opplevelsen av tid har fått en ny dimensjon under den pågående pandemien.

Eller – tiden har jo ikke forandret seg, men opplevelsen av den har for mange tatt en ny form. Plutselig sto man i en uventet global, felles opplevelse av at livene våre ble satt på pause, vi måtte slutte med det vi vanligvis fylte tiden med.

Betimelig utstilling

Tid, som de fleste av oss oppfatter som noe abstrakt, ble plutselig en helt konkret størrelse vi måtte forholde oss til på en ny måte. Under perioder med isolasjon og/eller karantene ble tiden stående stille for mange. Vi satt – og sitter – på vent, mens vi håper at samfunnet snart skal åpne igjen. Gamle mennesker har sagt at tiden løper fra dem, at de blir frarøvet den begrensede tiden de har igjen. Ungdom sier de har mistet tiden, tid som skulle tilbringes med venner, fritidsaktiviteter, festivaler og konserter har blitt borte.

Hå gamle prestegård: Anne Marthe Dyvi: Å gjøre tid, oversiktsbilde. Foto: Anne Marthe Dyvi.

Sånn sett kunne ikke Anne Marthe Dyvis utstilling Å gjøre tid være mer – eh – betimelig. Den består av en finurlig sammensetning av flere verk i svært ulik utforming. Videoverk, papirarbeider, installasjoner og objekter – tilsynelatende uten sammenheng – men likevel alle med en klar relasjon til tid.

Enorme kontraster

«Å gjøre tid» er en underfundig tittel. Direkte oversatt fra det engelske begrepet «doing time», som betyr å sone en fengselsdom. I norsk drakt tar tittelen en ny vending og åpner for helt andre assosiasjoner: tidsmaskin, å skape tid, å fange tid, å fryse tid osv.

Men kan konseptet tid gjøres? Lages? Finnes opp? Er den felles eller individuell?

Både og. Etter den franske revolusjonen (1789) innførte «seierherrene» tidagersuken og titimersdøgnet. En time varte i 100 minutter, ett minutt i 100 sekunder, og de introduserte også året 1793 som år 1. Dette holdt de på med til Napoleon Bonaparte avskaffet det hele i 1806. Og fremdeles lå idéen om en felles, global tidsmåling flere tiår unna: nemlig GMT, innført i Storbritannia i 1840-årene for å gjøre det lettere å håndtere togavganger, passasjerer og internasjonal handel.

Det er også praktisk å være enige om en felles måling av tid for folk som sitter i fengsel. I Anne Marthe Dyvis lavmælte, vakre film Å gjøre tid/Doing Time (2015) følger vi bevegelsene til en innsatt fra Åna kretsfengsel i det han møysommelig dypper lange, hvite stearinlys. I det varme sollyset som siver inn gjennom vinduet lager de hvite lysene hypnotiserende skyggemønstre. Det skjøre og vakre ved dette er en enorm kontrast til de rammene stearinlysene produseres under.

Bevart til evig tid

I bakgrunnen hører vi stemmene til Dyvi og den innsatte i samtale. Prosessen oppleves som fornuftig – å skape noe, få tiden til å gå – samtidig som det symbolske i å lage stearinlys ikke går upåaktet hen: stearinlys brenner ned i løpet av åtte-ti timer, så det er en tidsmåler i seg selv. Man tenker at det må være like absurd for innsatte å lage timeglass som stearinlys: alt handler om å måle tid i håp om at den ikke skal stå stille. For den innsatte Dyvi snakker med venter på at han skal sone ferdig dommen sin, deretter skal han utvises fra landet.

Og man griper seg i lure på om tiden for ham går raskere da? Vil han at den skal gå raskere? Eller vil han at den skal gå saktere? Eller finnes det ingen tid som er mulig å måle når man sitter inne og gjør sin egen tid?

Verket Time Captured viser forkullede planter, fanget i tiden, i øyeblikket, for Dyvik har stanset all biologisk forgjengelighet. Både objektene (plantene) og deres former er bevart, men nå helt uten liv (uten liv, ingen død; uten liv, ingen tid) – hun har på brutalt vis konservert naturen, slik naturen med jevne mellomrom like brutalt bevarer bevis på sin egen milliarder av år gamle eksistens gjennom fossiler, nedgravde bergarter, forsteinede trær og tundrafrosne mammuter.

Det er en tankevekkende utstilling å besøke, særlig i disse tider hvor vi venter på andre tider. Så ta deg tid til den.  

Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Åpenbaringer, skriver vår anmelder om kopper og skåler i Sandnes

  2. Griselekkert – en deilig utstilling å bevege seg i!

  3. En internasjonal topputstilling!

  4. Denne utstillingen bør du ta deg tid til

  5. Endelig kunne denne utstillingen åpne!

  6. Dette er blendende flott gjort!

  1. Kunstanmeldelser
  2. Utstilling
  3. Hå gamle prestegard
  4. Anmeldelse
  5. Kunstanmeldelse