Om å skyte seg inn i norsk teaterhistorie

BOK: Målbevisst, mangesidig og thrilleraktig om liv og død.

Jan Kjærstad lever opp til mottoet «Å tenke stort» også i sin nye roman «En tid for å leve».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Jan Kjærstad: En tid for å leve. Roman. 395 sider. Aschehoug.

Helt strøken og lytefri er ikke den femtende voksenromanen til ambisiøse, hyppig prisbelønte Jan Kjærstad (f. 1953, debut 1980) - til det er den finurlig komponerte flettverksteksten hans tidvis for ordrik og omstendelig, med mange gjentakelser og diverse flate, klisjeaktige formuleringer av typen «hissende sanselig og livsbejaende miljø».

Men jeg lar meg like fullt fascinere av den nærmest thrilleraktige fortellingen som formidles. Handlingen tar utgangspunktet i en «Hedda Gabler»-premiere på Nationaltheatret i mars 2019. Samtidig som hovedrolleinnehaveren Hedda Christine Foss gjentatte ganger og i jeg-form griper ordet for å berette om eget liv, prøveperioden før premieren, hva som skjer underveis mot det som sies å skulle bli tidenes uforglemmelige sorti på en norsk teaterscene, åpner teksten seg – i tredje person entall - både mot medskuespilleren og eks-kjæresten Henrik Adler samt ti navngitte publikummere av begge kjønn, fra 21 til 53 år gamle, med forskjellig erfarings- og yrkesbakgrunn.

Spent på slutten

Kanskje er jeg for ukritisk, kanskje fanges jeg for lett av visse berettergrep, men jeg er hele tida spent på slutten av soga, noterer varsler, cliffhangere, glupe forbindelseslinjer knyttet til en lærer som har kjærtegnet en elev i nakken og frykter en Metoo-skandale, en doldisforfatter som nylig, ganske uventet, har mottatt en pris, en tidsriktig blogger og influenser som har «knullet» den selvopptatte Henrik Anker, en britisk, Colin Firth-liknende diplomat som kjeder seg og foretrekker Hamsun framfor Ibsen, en matlei, kvinnelig litteraturforsker som brått innser at hun kan skifte spor, en nyforelsket ung mann som vil søke seg inn på Politihøgskolen, en økologisk bevisst, 23-årig kvinne som studerer på Ås, og som midt under forestillingen roper ut sin protest, en litt eldre, Røde Kors-ansatt mann som sørger over en død datter, en ung, sympatisk, syrisk kvinne med jobb på et sykehjem samt en beryktet slakter av en teaterkritiker.

Ved å nærme seg disse livshistoriene skaper fortelleren en mosaikkroman av velkjent kjærstadsk merke. Det innebærer at teksten pendler i tid og rom, at leksikalsk kunnskap uavlatelig kobles til fiktive, fantasifulle, dramatiske historier, at symbolsk ladde ledemotiv og mange sanseinntrykk sprer seg. 

Mellom liv og død

Som tittelen antyder, er denne romanen om en teaterforestilling spent ut mellom polene liv og død. Samtidig som den suicidale scenefiguren Hedda Gabler her som vanlig utstyres med en famøs pistol og i pakt med Ibsens tekst synes å skulle bli ført mot en selvvalgt, uforståelig katastrofe, utvider og vrir fabulatoren Jan Kjærstad, ikke uventet, på perspektivet. Motiver som «død» og «selvmord», «livslede» og «livsvilje», «glede» og «sorg», «seksualitet» og «kjærlighet(ssvik)», forplanter seg energisk gjennom de publikumsbiografiene som utgjør rammen om teaterpremieren. Horisonten er vid. Sluttscenen overrumpler. Noen enkel, forutsigbar Ibsen-kopist er romanforfatteren ikke.

Ellers er dette en historie som knytter an til ledemotivet «globus» og dveler ved det å «reise». I tråd med arven fra Lars Saabye Christensen lar Jan Kjærstad romankarakterene dra gjennom Oslo fra ulike kanter den kvelden de skal på teaterpremiere. I tillegg besøker de ofte navngitte barer og restauranter. Slik tegnes «byens spor». De fiktive aktørene farter – faktisk eller i tankene - til Jotunheimen og Tjøme, Hamarøy, Bergen og Jæren, Korsika, München, New York, Montana, Mexico, Namibia, København og Damaskus. Dermed spres handlingen over et vidt geografisk område. Det lokale glir over i det globale. Krøsusnasjonen Norge og den nærsynte Hedda får sitt pass påskrevet.

Å tenke stort

Jan Kjærstad lever, naturligvis, også denne gangen opp til Jonas Wergelands motto om «Å tenke stort» og til sitt rykte som en lett nerdet poeta doctus med hang til å pøse på med encyklopediske referanser til forfattere og litterære verk, til populærmusikk og klassiske komponister, billedkunst, film, arkitektur, fotografer, geologi, biologi, astronomi, mytologi og historie. Eksemplene på den typen (halv)lærde allusjoner er tallrike og har to funksjoner: Å binde sammen. Å skape større perspektiver. Det hele er dyktig og medrykkende gjort.

En nærlesing av teksten avdekker ellers raskt dikterens glede ved ulike sanseinntrykk – ikke minst smaken av whiskey og synet av «spiraler» i naturen.

Men vil du vite hva det er med bergensduoen Kings of Convenience og Mark Rothko, Hedda, Nora og Veslemøy, begrepene «park», «kyss», «flamme», «rødt», «svart», «gåte» og «tilfeldigheter», «opalring», «astronautpenn» og «lysekrone», den norske statsministeren, den norske samtidslitteraturen, «80-gradsromaner» og «håndflatehistorier», ja, da må du lese den romantiske, samfunnsrefsende, analytisk flakkende montasjeteksten «En tid for å leve».

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Korona, som opplevd av Camilla

  2. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  3. Den nye krimdronningen

  4. Dommedag, orgie og livet etterpå

  5. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  6. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Litteratur
  4. Jan Kjærstad
  5. Anmeldelse