Helgeintervjuet: Thomas Ergo kan ha endret barnevernet i Norge.

For Aftenbladets vedkommende var 2016, blant mye annet, Glassjentas år. I 2017 vil forhåpentligvis flere barnevernsbarn merke en forskjell.

Publisert: Publisert:

- Vi som driver sosialjournalistikk kan av og til bli sett på som litt snålinger, sier Aftenbladet-journalist Thomas Ergo. Foto: Jon Ingemundsen

  • Jarle Natland
    journalist
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

I samarbeid med journalistene Rune Vandvik og Hans Petter Aass brukte han over ett år til å pusle sammen Norges lengste avisreportasje noensinne.

Det endte opp som 64 sider og hele førstedelen i Aftenbladet i papir.

Les også

Jenta som vekket oss

To sider i papir og 7000 tegn på nett er naturligvis ikke nok for Thomas Ergo.

Brydd ble han også over å bli spurt om å bli det siste helgeintervjuet i avisa i 2016.

Derfor er resten en tilnærmet uredigert og selvsagt knusende kritisk samtale med en (spoiler alert) nær kollega og mottaker av Aftenbladets pris allerede i 2014 – da for Jonny-saken og Aftenbladets antimobbe-kampanje.

Fra smalt til bredt

– Hvordan vil du beskrive responsen på saken med Glassjenta, fra politikere, fagfolk og lesere?

- Jeg var redd for at dette skulle bli et veldig, veldig smalt prosjekt. 64 papirsider om et menneske, ei eneste jente som mente seg utsatt for overgrep i barnevernssystemet. Hvor stor er interessen for det? Men interessen fra leserne var fra første stund overveldende. Og siden har det vist seg at også fagfolkene og politikerne, lokalt og nasjonalt, har tatt Idas historie på alvor. Ida er som kjent ikke hennes egentlige navn, men noe vi har valgt for å anonymisere henne og familien. Det er blitt en viktig historie. Helt fra Stortinget og ned til barnevernstjenesten i Norge. Slik jeg håpet, men knapt våget å tro, fra den gang jeg mottok mailen fra Ida en sein natt i 2014.

- Journalistikken sliter, vet vi, men hva med ditt felt?

- Jeg tenker at journalistikk er en slags garantist for at samfunnet vårt og demokratiet slik vi kjenner og elsker det, skal fungere. For å bruke store ord. Sosialjournalistikk som jeg driver på med, er vel ikke nødvendigvis det høyst skattede feltet innen journalistikk. Av og til føler jeg at vi som driver på med det, blir sett på som snålinger. Hvorfor gidder vi og hvorfor skal vi overhodet holde på med det? Men dersom du er finansjournalist og skriver om Kjell Inge Røkke i 20 år, er det ingen som stiller spørsmål ved den saken, tvert imot. Men denne typen sosialjournalistikk er viktig for folks refleksjoner, tror jeg. Håper jeg. Og i større målestokk for å få endringer på systemnivå, slik som i Ida-saken.

Endringene

Vi tar et kjapt innsmett her:

Glassjenta-reportasjen førte til Norgeshistoriens største gransking av en enkelt barnevernssak. Rapporten «Dei forsto meg ikkje» av fylkesmennene i Hordaland, Troms og Rogaland, september 2016, ledet til knusende kritikk, påpekning av en rekke lovbrudd – og 33 forslag til systemforbedringer av alle etater og institusjoner involvert i barnevernet.

Statsrådene Solveig Horne og Bent Høie har hatt stormøte med alle toppledere i barnevernssystemet om Glassjenta-granskingen.

Fylkesmennene skal endre måten de fører tilsyn med barnevernsinstitusjoner på.

For første gang blir det gjennomført et landsomfattende tilsyn av alle barnevernsinstitusjoner i Norge i 2018 og 2019. Det blir vektlagt tvangsbruk og om barna blir hørt.

I februar 2017 arrangerer interesseorganisasjonen FO en høring om Glassjenta – med spørsmålet: Vil den endre barnevernet? Barne- og likestillingsminister Horne, toppene i barnevernet, helsevesenet og politiet, og representanter for ansatte, barnevernsbarn og foreldre møter, samt Aftenbladet med foredrag om Glassjenta.

– Unnskyld meg, men er ikke alt dette veldig kjedelig?

– Ikke etter mitt syn. Når vi hører begrepet barnevernsbarn, tar vi en del ting for gitt. Vi tar for gitt for eksempel tvangsbruk, maktbruk, at barna blir flyttet rundt. Jeg merker selv når jeg dykker ned i dokumentene, at jeg fort blir immun. Ok, så hun ble utsatt for tvangsinngrep 87 ganger. Eller lagt i golvet 36 ganger. I kilovis med journaler kan du fort bli fartsblind, det gjør ikke inntrykk på meg lenger. Vår jobb er å formidle til leserne hva som egentlig skjedde og ikke å være fartsblinde. Min fartsprøve er følgende: Tenk om hun på 15 år som ble lagt i golvet og holdt fast i en time, mens politiet tok seg all verdens tid for å plukke henne opp, ikke var noen tilfeldig person, men min datter. Noe annet jeg tenker på i det daglige er hva samfunnet vil tenke på om 30 år, hva er det som er kritikkverdig og skandaløst i dagens samfunn som ikke vi reagerer på? Jeg tror vi har ganske mye i dagens samfunn som vi tar for gitt.

- Hva tenker du om å bruke enkelthistorien som katalysator?

- Jeg tror det er helt avgjørende. Jeg jobbet i min tid i Dagbladet, og der var de legendariske journalistene Arne Skouen og Gerd Benneche viktige for meg. De skrev eksempelvis om Gro-saken, om isolering av og tvangsbruk mot ei 12 år gammel jente, og brukte den til å endre tjenestene for utviklingshemmede barn. Men du skal ikke bruke enkeltsaker bare for å vise fram grusomme enkelttilfeller. Du må fortelle historier som peker utover seg selv. Jeg holdt foredrag for barne- og familieetaten i Oslo før jul, og der sa noen av dem at det finnes mange glassjenter i Oslo. De har brukt historien om Ida som læringseksempel. Da føler jeg at vi har lykkes.

– Hvordan er det med åpenhet og barnevernet?

- Omtalte Gerd Benneche skrev på slutten av 70-tallet en bok om det offentliges bruk av taushetsplikten. Der mente hun at barnevernet ofte bruker taushetsplikten til å beskytte seg selv. Det skjer nok fremdeles. En del innen barnevernet misbruker taushetsplikten for å beskytte seg selv. Aleris, en av landets største aktører på området, prøvde å stanse Idas historie helt fram til siste dag. Barnevernstjenesten sa nei til at vi skulle få være i retten for å få se alle sider av Idas historie. Begge sa de gjorde dette for å beskytte Ida. Men det som er oppløftende, er at én uke etter publisering fikk vi sms fra barnevernssjefen i Idas hjemkommune, han var frarådet å la seg intervjue, hadde trosset alle gode råd og takket for at vi hadde gjort jobben og publisert saken. Det viser at åpenhet ikke alltid er så farlig som barnevernet tror. Det kan faktisk hjelpe.

– Du har jobbet tett med Ida, Glassjenta. Ser du ingen dilemma med å være så ekstremt tett på intervjuobjekt og hovedperson?

- Haugevis med dilemmaer. Jeg har kalt dette et vondt-i-magen-prosjekt, fordi det er så mange ting som kunne gå galt. Det har derfor vært avgjørende å jobbe i team, hvor vi har faktasjekket hverandre og diskutert vanskelige spørsmål. Nå ser det ut til at Glassjenta-prosjektet vil hjelpe andre barn, slik Ida håpet. Samtidig er det trist at hun sitter i fengsel. Men før jul fikk hun i alle fall oppfylt en drøm. Jeg skulle holde foredrag for 140 barnevernsarbeidere. Det ingen i salen visste var at jeg hadde med Ida. Da jeg introduserte henne, reiste alle seg og begynte å klappe. I et par minutter sto hun og tok imot applaus. Så fortalte hun historien sin på en fantastisk måte. Nok en gang viste hun hvor mye som bor i henne. Og jeg ble enda sikrere på noe jeg har ment fra første stund: Det kommer til å gå bra med Ida.

Publisert:

Les også

  1. Her er tiltakene som skal avverge nye Ida-saker

  2. Dette er risiko-områdene i barnevernet

  3. – Hva er dette for et svar, Solveig Horne?

  4. Skal undersøke alle barnevernsinstitusjonene i landet

  5. Solveig Horne (Frp) ønsker at Glassjenta blir pensum

  6. "Glassjenta-saken viser ikke systemsvikt i barnevernet. Den viser svik satt i system."

Mest lest akkurat nå

  1. Vasker du kjøkkenbenken før eller etter at du lager mat? Det har noe å si

  2. Stavanger-lege dømt for bedrageri og underslag

  3. Halvparten av koronapasientene i Norge er født i utlandet

  4. Frykter kutt i skole og helse

  5. Velgere i vippestater har fått truende eposter

  6. 12 m² kvadratmeter uteplass per barn – på et tak. Normen er 50 m²

  1. Solveig Horne
  2. Barnevern
  3. Bent Høie
  4. Dagbladet
  5. Journalistikk