Verdifullt bidrag til en norsk adopsjonshistorie 

BOK: Sprengkraften i denne utgivelsens innhold gjør at tidvis klisjéfylte fortellergrep bare blir bagateller.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Silje Førsund: En godt bevart hemmelighet. Fortellinger om adopsjon i Norge. 352 sider. Aschehoug.

I etterkrigsårene poppet det opp mange private mødrehjem og adopsjons­formidlere. Den dag i dag vet vi faktisk ikke hvor mange nasjonalt adopterte det er i Norge, for tallene fra de private gikk utenom den offisielle statistikken.

Dette var bare noe av problematikken rundt de private formidlerne, som også i liten grad forholdt seg til rutiner for kartlegging av skikkethet hos blivende foreldre. Fra de første tydelige advarslene om hvordan praksisen gikk på akkord med barnas beste, gikk det hele seks år før en ny adopsjonslov kom på plass i 1953. Året før ble forfatter Silje Førsunds mor bortadoptert til et ektepar som aldri skulle vært godkjent. 

Seks fortellinger

Den politiske forsømmelsen som åpnet for feilgrepet, er bare én av de historiske og underbelyste problemstillingene knyttet til nasjonal adopsjon som Dagblad-journalist Førsund retter søkelyset mot i En godt bevart hemmelighet. Foruten morens rystende fortelling om vold og grove seksuelle overgrep har Førsund dykket ned i fem andre adoptertes vidt forskjellige historier. Til sammen gir de et mangefasettert bilde av endringene som har skjedd på det nasjonale adopsjonsfeltet fra etterkrigstiden og til i dag.  

De seks kapitlene – som bygger på Førsunds dybdejournalistiske arbeid – flettes sammen med en gjennomgang av regelverkets utvikling og intervjuer med psykologspesialister. Både det historiske perspektivet og hvert enkelt dypdykk er sårt tiltrengte perspektiver i den offentlige debatten. For «[d]et er aldri blitt skrevet en dokumentarbok om nasjonalt adopterte. Vi vet nesten ingenting om dem». Dét er i seg selv nok til å gi forfatteren honnør; det er på høy tid at denne delen av norsk familiepolitisk historie utsettes for kritisk søkelys.  

Norge som unntak i Norden 

Mens Førsunds mors historie viser frem en fatal konsekvens av et mangelfullt lovverk, har forfatteren også funnet eksempler på følgene av det som kan ha vært rene saksbehandlingsfeil. Hans Günther – en annen hovedkilde – var blant titusenvis av tyske barn som kom på rekreasjonsreiser til Norge mellom 1948 og 1972. Etter to midlertidige opphold på femtitallet ble han og søsteren bortadoptert til pleiehjemmet, uten at barnas ønske ble lyttet til. Dokumenter Førsund har fått kjennskap til, tyder på at myndighetene ikke undersøkte godt nok hvorvidt det forelå samtykke fra den biologiske moren. Hvor mange flere kan være rammet av lignende feil?

Førsund vier også god plass til eksempler på adopsjonsprosesser hvor alt har gått etter boka, og som viser hvor livsavgjørende et velfungerende adopsjonssystem er. Felles for fortellingene er imidlertid at også i familiene hvor alt går som det skal, finnes det en mosaikk av adopsjonsspesifikke problemstillinger, som underbygger behovet for et tilbud om stabil oppfølging til adopterte. Norge er det eneste landet i Norden som ikke tilbyr slik ekspertise, som eksempelvis kan hjelpe barn som rammes av destruktiv takknemlighetsgjeld overfor adoptivforeldrene eller har traumer fra tidlige relasjonsbrudd. 

Grunnlag for ny forskning

Når jeg finner likhetstrekk mellom Førsunds kilder, minner jeg meg om at dette er enkelteksempler. Det er ikke rom for å generalisere på bakgrunn av de seks. Men dét illustrerer også et av utgivelsens hovedpoeng: Kunnskapsgrunnlaget om nasjonalt adopterte er ufattelig tynt, både statistisk, juridisk og med tanke på helse- og oppvekstvilkår. Førsunds bidrag er derfor den første i rekken av det som må bli flere bøker om dette sakskomplekset. Utgivelsen gir dessuten et rikt grunnlag for utarbeidelse av relevante forskningsspørsmål. Forhåpentligvis kan det resultere i kunnskap som både utfordrer og nyanserer mønstrene som antydes i En godt bevart hemmelighet. 

Derfor må det tilgis at Førsunds prosa lider under mangel av språklig vaskearbeid. Avsnittene avsluttes ofte med formuleringer som: «det var kvelden da alt skulle forandre seg», «[s]annheten om hvordan hun ble gravid, skulle først komme fram etter mange år, eller: «[ ...] før han gjorde det hun aldri skulle tilgi ham for». Slike cliffhangere burde vært luket ut sammen med minst halvparten av frasene om liv som er forandret «for alltid», hjerter som skriker, revner og hamrer. Heldigvis går den klisjéfylte tonen sjelden på bekostning av å få frem de viktigste nyansene i kildenes historier eller myndighetenes ulike grader av forsømmelse overfor sårbare barn. Derfor er det bare å håpe at denne utgivelsen når ut til politikere, forskere og private lesere. 

• Merk: Siljes mor anmeldte ikke saken til politiet før den var foreldet. Også fristen for å søke om voldsoffererstatning var passert. Imidlertid fikk hun billighetserstatning (nå heter det rettferdsvederlag).