Etter katastrofen

BOK: Postapokalyptisk om mennesket og allnaturen, norrøn kosmologi og livets tre.

Vidar Sundstøl er oppvokst i Drangedal i Telemark. Dette er hans 12. roman.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Vidar Sundstøl: «En hellig lund». Roman. 100 sider. Tiden.

Vidar Sundstøl (f. 1963) fra skogskommunen Drangedal synes å ha funnet en god skriverytme. De siste årene har han levert en ny roman bare få dager inn i det nye året. Romanene er kjennetegnet av en særegen sammenskriving av miljø, norrøn mytologi og «menneskehetens kamp mot katastrofen».

I «En hellig lund» har imidlertid katastrofen alt inntruffet i form av en verdensbrann, en konflagrasjon, som om ildjotnen Surt hadde ankommet valplassen. Når Fenris sliter lenkene, og krig herjer både gudenes og menneskenes verden, jamrer livstreet Yggdrasil og verdens orden bryter sammen.

Den navnløse, aldrende hovedpersonen, som begynner å bli skrøpelig og frykter for forstanden, er forfatter, men har ikke skrevet siden moren døde for 32 år siden. Han synes ellers å ha levd alene, uten partner eller barn. Det eneste fotografiet han har bevart, er tatt av moren og viser ham selv, som guttunge, inni en hul eik.

Nå har han fått det for seg at han vil skrive om trærne og skogen, med en følelse av at dette er hva jeg har vært på vei mot helt fra jeg i slutten av tenårene begynte å fable om å skrive mens jeg vandret alene i de skogene vi tenkte på som våre. For nå er skogen død og trærne borte.

En gang om dagen henter han mat og vann i skolegården, hos en kvinne med flammetatovering på armen. Byen er i ferd med å fraflyttes, det er en verden av øde gater og forlatte leiegårder, vinden blåser gjennom tomme rom og åpne korridorer. Det kommer ingen nyheter mer, ingen bilder, musikk eller tale. Fremstillingen er langsom, dvelende, repetitiv.

Foruten Yggdrasil og norrøn eskatologi står Överhogdalsteppene sentralt sammen med gjennomgangsmotiver som fotografiet, morens død, en gammel mann i et vandrerhjem og en blå jakke på en knagg i skolebygget. Kjernen i romanen synes å være treet som en kosmisk sammenbindende natur.

Her er minner, besjeling, streif av mystisisme, formidlet i et klart og dempet språk, der det heldigvis er store mellomrom mellom det jeg opplever som språklige bomskudd eller svulmende stiltone. En forrykende, handlingsmettet skildring av de norrøne kaoskreftene er dette altså ikke. Sundstøl skriver først og fremst henførende, reflektert og stillferdig om mennesket og allnaturen, nærheten til naturen og stjernehimmelen, og om gammel kunnskap som vi kanskje er i ferd med å miste.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Skikkelig ned­tur for suksess­for­fatter

  2. Enda en thriller om terror i Oslo og gisler i Syria? Ja, og denne er god!

  3. «Lovende» skrev an­meld­eren sist. Nå er han skuffet

  4. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  5. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  6. Sexorientert terapi-roman

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse