Funfacts om Bryne

BOK: Portrett av den ensomme, søvnløse og smått suicidale storbymannen.

Runar Tjelta er fra Bryne og bor på Lørenskog. Han debuterte med romanen «hodet, i hagen, med hagle» i 2019.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Runar Tjelta: «Mono sapiens», Roman. 177 sider. Vigmostad Bjørke.


Et sted i Runar Tjeltas (f. 1978) roman «Mono sapiens» spør hovedpersonen sin fastlege: Hva er vitsen med å be om hjelp hvis det ikke er noen hjelp å få? Tjelta tegner et på mange måter sårt portrett av Geir fra Bryne, en moderne «bondestudent», som bor alene på Ensjø i Oslo, uten venner eller kjæreste, lider av søvnløshet og tilbringer nettene med å klatre i heisekraner rundt om på byens byggeplasser.

Han er en nerd, liker film, musikk og bøker, snakker av og til med sin alkoholiserte mor på telefonen, og er hjelpeløst sjenert og avstandsforelsket i kollegaen Noor.

Som regel snakker han aldri med andre mennesker fra han forlater kontoret for dagen til han er tilbake på jobb igjen morgenen etter. Men da kameraten Morten kommer til Oslo for å begynne et nytt og bedre liv etter å ha vært torpedo og langer på Jæren siden ungdomsskolen, blir Geirs liv litt mindre stusslig. Morten utfordrer ham til å ta tak i livet sitt, og til slutt manner da også Geir seg opp til å invitere Noor på fest.

Det går imidlertid ikke helt etter planen, men ender med langtidssykmelding og gjenoppliving av tankekjøret, tomhetsfølelsen og den sosiale angsten som har drevet ham opp i heisekranene nattestid. Fortellingen er ellers befolket av skeive og skadde personer som ser på vold, rusavhengighet, barndomstraumer og familietragedier som det normale, ikke som unntaket.

Men her er også en god del humor og komikk, funfacts om Bryne – Garborg, Kaizers og Brauten og de – og gjengivelse av noen sentrale scener i «Mongoland», verdens beste stavangerfilm. Romanen er språklig enkel og kronologisk strukturert, med forholdsvis korte kapitler og et begrenset persongalleri, og selv om formuleringer av typen ja, vi jobbet i samme avdeling sammen ikke akkurat slår gnister, er dette i det alt overveiende en godt skrevet og lett lest roman om ensomhet og vennskap, selvmordstanker og å ta ansvar for eget liv.

Tjelta tar på sett og vis opp tråden fra debuten, der det handlet om en kriserammet familiefar, og fortsetter sin psykologiske og sosialrealistiske undersøkelse av mannens vilkår i det moderne samfunnet, idet han også peker på konkrete problemer i samtiden. Vi får stor sympati for Geir fra Bryne, som banker på det mentale helsevesenets port, uten at det lukkes opp for ham.

Publisert: