En verdig prisvinner

Joachim Triers «Verdens verste menneske» gir et klokt og nyansert utsnitt av livet til folk som burde hatt alt på stell, men som likevel klarer å rote det til for seg. Det er lett å forstå hvorfor hovedrolleinnehaver Renate Reinsve vant prisen for beste skuespiller i Cannes.

Renate Reinsve gjør en strålende hovedrolle i «Verdens verste menneske».
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Verdens verste menneske

Skuespillere: Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, Herbert Nordrum. Sjanger: Komedie / Drama. Regi: Joachim Trier. Nasjonalitet: Norge. Aldersgrense: 12 år

Grade: 5 out of 6

«Verdens verste menneske» har allerede rukket å få mye fortjent oppmerksomhet. Under filmfestivalen i Cannes i vår, vant Renate Reinsve, som første nordmann, prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Det er lett å forstå hvorfor.

Reinsve spiller Julie, som nærmer seg 30 og jobber i bokhandel mens hun prøver å finne rett hylle i livet. Hun har muligens en uforløst forfatterdrøm i magen, og gjennom en kort prolog får vi greie på at hun har hoppet av både medisinstudiet, psykologistudiet og en karriere som fotograf. Det står med andre ord ikke på verken evner eller muligheter, men av en eller annen grunn klarer hun ikke slå seg til ro med noe. Heller ikke med sin sympatiske, 15 år eldre samboer Aksel, glimrende spilt av Anders Danielsen Lie. Han er en etablert tegneserieforfatter, med voksent kontaktnett og et sterkt ønske om å stifte familie.

Men Julie er ikke der ennå. Hun sliter med å sette ord på hva hun egentlig ønsker og drømmer om, og under lanseringsfesten for Aksels siste bok, stikker hun, ramler inn på en tilfeldig fest hvor hun flørter med en annen mann.

Hun forelsker seg sånn i denne mannen hun ikke kjenner, at Oslo stopper helt opp mens hun løper gjennom gatene for å finne ham igjen. Det er noe barnslig og sorgløst ved det hele, men vi kjenner alle til det der med gresset på den andre siden av gjerdet.

Trier skaper en flott balanse mellom satire og humor på den ene siden og det som er alvorlig og trist på den andre. Han pirker borti en del dagsaktuelle temaer, om alt fra politisk korrekt gravalvor til såkalt privilegerte, hvite menns varierende evner til å forsvare seg mot kritikk. Han låner sjangergrep fra enklere filmer og skaper noen ganger et fornøyelig metanivå.

Et spørsmål som trenger seg fram, er hvorfor Julie, som har så mange muligheter i livet, saboterer for seg selv hele tiden. Man kan helt sikkert beskylde både henne og filmen for å dyrke i-landsproblemer. Samtidig sier Trier noe om hvordan det er å være ung voksen i en verden hvor vi har så mange valg og muligheter at mange ikke klarer å forholde seg til dem.

Trier gir ingen entydige svar på hva hovedpersonens problemer bunner i. Hun er riktignok belemret med en unnvikende far som ser ut til å bry seg mer om sin nye familie enn om datteren. Men med sin interesse for den menneskelige psyke og en omgangskrets som diskuterer Freud rundt middagsbordet, burde kanskje dette vært noe hun allerede hadde reflektert over og bearbeidet?

Det er ikke godt å si, og det er også en av filmens styrker, at vi sitter igjen og prøver å forstå menneskene det handler om, også når de handler irrasjonelt og imot sitt eget beste. Denne nærheten til karakterene gjør også at en del av det som skjer utover i filmen treffer oss enda hardere i magen enn det ellers ville ha gjort.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Katastrofefilmen fra Nordsjøen er underholdende, men burde vært bedre

  2. Dersom Aksel Lund Svindal hadde stilt til valg, kunne han tatt over landet på et kvarter

  3. Det er lett å forstå hvorfor hun vant prisen for beste skuespiller i Cannes

  4. Kan man forelske seg i en robot? Denne filmen prøver å svare på det

  5. Denne filmen blei nominert til Oscar for beste utanlandske film. Det er forståeleg

  6. Ah, så godt å endeleg få sjå ein skikkeleg storfilm!

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Filmanmeldelse
  3. Anmeldelse