Folkemordets ivrige byråkrater

SAKPROSA: Det norske holocaust ble i all hovedsak gjennomført av norske byråkrater og politikere, hevder historikeren Synne Corell, med solid dokumentasjon.

Vår anmelder er imponert over Synne Corells historie om holocaust i Norge, men synes det blir for mange detaljer underveis.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Synne Corell: Likvidasjonen. Historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom. 607 sider. Gyldendal.

Etter to generasjoner tilnærmet taushet om den norske delen av holocaust var det som om noen trakk ut en propp. De senere årene er det kommet en serie viktige bøker; fra Bjarte Bruland, Marte Michelet, Irene Levin, Simon Stranger og andre, som hver for seg bidrar til en sterkere erkjennelse av at det sto nordmenn bak da de norske jødene skulle utslettes.

Synne Corells bidrag til denne høyst nødvendige nasjonale selvransakelsen er en grundig gjennomgang av det byråkratiske systemet som systematisk skilte ut jødene og la grunnlaget for den endelige løsning på det som også i Norge ble oppfattet som Jødeproblemet. 

Under et tynt skinn av legalitet, med lover som brøt mot Grunnloven og en håndhevelse i klar strid med rettsstatens grunnleggende prinsipper, ble den lille jødiske minoriteten gradvis isolert, internert, deportert og til slutt forsøkt eliminert. Dette skjedde med medvirkning fra banker, lensmenn, bobestyrere, dommere, kommunale funksjonærer og statlige embetsmenn. Den norske jødelovgivningen var på noen punkter strengere enn selv den tyske, og konsekvensene var katastrofale.

Detaljerte skrildringer

Synne Corell veksler mellom tette og detaljerte skildringer av skjebnen til noen få familier og en omfattende presentasjon og analyse av maktkampen mellom de instansene som hver for seg forsøkte å få hånd om jødenes eiendommer og verdier. Både det tyske Sikkerhetspolitiet, Statspolitiet, Finansdepartementet og Innenriksdepartementet sirklet som gribber over hus, leiligheter og bedrifter som ble ledige etter hvert som eierne ble sendt til gasskamrene, eller klarte å flykte fra landet. 

Midt i november 1942, bare noen dager før deportasjonen av 529 norske jøder til Auschwitz, gjorde justisminister Sverre Riisnæs det klart at det ikke skulle finnes noen jøder i Norge, følgelig kunne alle deres boliger og øvrige verdier inndras og fordeles blant fortjenstfulle nordmenn, som for eksempel hjemvendte frontkjempere. Noen steder unnslo såkalt gode nordmenn seg ikke for å kjøpe jødenes private eiendeler, andre steder var skjemmevettet mer utbredt.

Alt dette skjedde i en atmosfære av likegyldighet. I motsetning til Danmark besto den jødiske minoriteten i Norge med noen få unntak av mennesker uten makt, innflytelse eller rikdom. Få var villige til å våge skinnet for å hjelpe dem, og antisemittismen var heller ikke forbeholdt Nasjonal Samling. Den norske legasjonen i Stockholm mente at det burde være de svenske jødenes oppgave å hjelpe jødene i Norge, en klar bekreftelse på at jødene ble betraktet som en gruppe utenfor det nasjonale fellesskapet.

Imponrende dypdykk

Synne Corell har gjort et imponerende dypdykk i de skriftlige sporene etter det norske holocaust. Hun har studert skjemaene som jødene måtte fylle ut og viser både deres forvirring og deres angst for hva skjemaene skal brukes til. Hun har fulgt de ulike overgrepenes labyrintiske vei gjennom byråkratiet og i mange tilfeller funnet deres kilde. Hun konkluderer med at det var Vidkun Quisling og Innenriksdepartementet som sto bak den aggressive politikken som NS-regimet la seg på vinteren 1942-43. Men under Quisling fantes det en norsk Adolf Eichmann, som var «den beregnende kraft». Ragnvald Lassen var det norske folkemordets ivrige byråsjef, utrettelig i sin jakt på alt jødisk. Etter at «fulljødene» var eksportert til utryddelse, fortsatte han jakten på halv- og kvartjøder. Straffen han fikk etter krigen ville ikke vært mildere om han hadde vært en alminnelig lommetyv.

Corell hevder at den norske delen av holocaust både var mer langvarig og mer systematisk enn det andre historikere har funnet. Hennes forsøk på å korrigere bildet rommer materiale til flere interessante debatter om vår forståelse både av hva som skjedde og hvordan det kunne gått annerledes.

Bokens klare svakhet er mangelen på avgrensning. Corell har virkelig anstrengt seg for å bryte det store bildet opp i dets banale detaljer, for på den måten å vise sammenhengen mellom den lille handling og den store konsekvens. Det blir bare for mange slike detaljer til at framstillingen fungerer så godt som den burde. 

Publisert: