Overraskende gledelig gjensyn Tolkiens vidunderlige verden

Det var nok ikke fritt for at mange av oss kjente på en viss skepsis i forbindelse med lanseringen av «Maktens ringer». Heldigvis var det liten grunn til det.

Morfydd Clark spiller en sentral rolle som alven Galadriel.
Publisert: Publisert:

Ringenes Herre: Maktens ringer

Dramaserie. Serieskaper: Patrick McKay og John D. Payne.

Premiere på Amazon Prime Video 2. september. Anmeldelsen er basert på de to første episodene.

Grade: 5 out of 6

Såkalte prequels har ikke akkurat vært mangelvare den siste tiden. Det er få uker siden vi fikk en ny serie med handling noen hundreår før hendelsene i «Game of Thrones», og nå er altså en opprinnelseshistorie til en annen fantasy-gigant klar: «Ringenes Herre: Maktens ringer».

I likhet med den nye «Game of Thrones»-serien har «Maktens ringer» den potensielle svakheten at den ikke kan lene seg på en ferdig komponert historie, men er spunnet videre på opplysninger man kan finne i Tolkiens bøker. Peter Jackson, som regisserte de prisbelønte «Ringenes Herre»-filmene har ikke vært involvert denne gang, men det er likevel åpenbart at serieskaperne har hentet mye av hans estetikk inn i den nye serien. Heldigvis, må man si.

Handlingen finner sted flere tusen år før hendelsene i «Ringenes Herre»-trilogien, men er likevel tett knyttet sammen med dem. Her fortelles, som tittelen røper, historien om de famøse maktringene, og samtidig fortelles historien om hvor konstellasjonene mellom mennesker, alver, dverger, hobbiter og trollmenn hadde sitt opphav.

Fordelen med å holde seg med mytiske figurer som ikke blir gamle i ordinær forstand, er at det blir gjensyn med noen gamle kjente, selv om hoppet i tid er betydelig. Blant de mer sentrale finner vi alven Galadriel (Morfydd Clark), som har et slags livsprosjekt med å nedkjempe en gryende ondskap som store deler av omverdenen enten ikke ser eller lukker øynene for. En annen gammel kjenning er hennes artsfrende Elrond (Robert Aramayo). For noen som har sett Cate Blanchetts og Hugo Weavings rolletolkninger utallige ganger er det litt uvant, og egentlig litt urettferdig å sammenligne. Det er store sko som skal fylles, for å si det forsiktig, men det fungerer på sitt vis, og serien ser ut til å stå stødig på egne bein.

Det skyldes en rekke forskjellige ting, blant de viktigste er en spennende og fragmentert historie, men også en respektfull videreføring av stemningene, typene og musikkstilen fra Jacksons filmer. Det er vakkert og fascinerende, morsomt og trist, og basert på de to episodene som har blitt gjort tilgjengelige for anmelderne, ser det ut til å være en god opptakt på en opprinnelseshistorie om den klassiske kampen mellom lys og mørke. Tolkien-nerdene vil nok glede seg over å ha nok innsidekunnskap til å forstå en del hendelser før de blir skikkelig forklart, samtidig som de sikkert vil ergre seg over de kunstneriske frihetene manusforfatterne har tatt. Sånn må det nesten være. Dette er uansett en skikkelig lovende opptakt til det som forhåpentligvis blir en glimrende serie når den får satt seg skikkelig.

Publisert: