Vestlandsutstillingen henger i luften

«Tross åpenbare berøringspunkt mellom flere verk, oppstår det ingen videre dialog og for mye blir hengende i luften», skriver vår anmelder om Vestlandsutstillingen 2017.

Susanne Steen Christensens fotografier beskrives som «en trist hyllest til trua arter.»
  • Anne Therese Tveita
    Anne Therese Tveita
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel

Vestlandsutstillingen 2017, «Hvor har vi vært?», Kunsthall Stavanger, 09.06. – 06.08. 2017, 21 verk av 17 kunstnere.

I gulvet ved inngangen til utstillingssalen i Kunsthall Stavanger lyder spørsmålet «er det noen som vet hvilken retning det er hvor langt det er igjen eller hvor vi har vært». Denne underfundige teksten fra Aud Marit Skarrebo Holmens konseptuelle verk #3 har gitt navn til Vestlandsutstillingen 2017.

Uten å tilby noen peker på hvem noen eller vi refererer til, overlater Holmen til betrakteren selv å tillegge verket ytterligere meningsinnhold. Det er denne undringen, fra småfilosofiske funderinger til de store økologiske bekymringene, som danner grunntonen i utstillingen Hvor har vi vært?

«Med et vedvarende ekko av minner frå tidlegare busetnad» Her er ett av Anne Helen Robberstads arbeider på utstillingen.

Nytt av i år er en vestlandsutstilling produsert uten egen kurator, og med invitasjon til åpen innsending. En utlysning fri for tematiske eller kontekstuelle føringer åpner for et bredere nedslagsfelt og følgelig et mer representativt bilde på hva som rører seg i samtidskunsten i vestlandsfylkene. Når juryen for årets vestlandsutstilling har foretatt sin utvelgelse har de likevel funnet et minste felles multiplum blant de 21 aksepterte verkene;

Menneskelig adferd og relasjonen mellom mennesket og naturen går igjen i motivkretsene, men de 17 kunstnerne viser stor variasjon i sin tilnærming til samme tema.

Fra Vestlandsutstillingen 2017

Der andre har valgt å se på dette i et globalt perspektiv har Stavangerkunstneren Ingrid Toogood har vendt blikket innover med sitt verk Confident Expectations of Something. Gjennom å påføre maling på et speil på ateliergulvet, som hun så har avfotografert, utforsker hun selve prosessene i sitt virke som billedkunstner. Med lekenhet utfordrer hun blant annet maleriske metoder for perspektivisk gjengivelse, og reflekterer over dikotomien illusjon og virkelighet på en spennende og overraskende måte.

Lekenhet finner også sted i Susanne Steen Christensens fotografier Nature Morte. Med svart humor i sine bilder av utstoppede dyr, slik hun fant dem lagret på naturhistorisk museum i Stavanger, kaster hun et skrått blikk til de lange naturhistoriske «objektive» vitenskapstradisjonene.

Ingrid Toogood Hovlands bidrag speiler og utvider begrepet maleri.

Kristina Kvalviks vakre videoverk Forgotten Rooms, med referanse til Vilhelm Hammershøis interiørmaleri de fire stuer (1914) påminner oss om at alt er forgjengelig. Hennes kamera fanger fem minutter av tiden som ubønnhørlig visker bort alle spor etter levde liv. Støvet som beveger seg i lyset som siver inn fra et skjult vindu, og en svak bevegelse av kameraet minner om en nærmest usynlig pågående prosess.

Stemningen er representativt for en ellers lavmælt og sober utstilling som innbyr til kontemplasjon og refleksjon over hvordan vi mennesker har forvaltet vår tid på jorden.

Likefullt mangler utstillingen som helhet troverdighet. Tross åpenbare berøringspunkt mellom flere verk oppstår det ingen videre dialog og for mye blir hengende i luften.

Fra Vestlandsutstillingen 2017

Å velge bort kuratoriske grep for å overlate til verkene selv å kommunisere sitt meningsinnhold er, særlig i relasjon til «den vanskelige samtidskunsten», et vågestykke. Det krever mye både av kunstverk og betrakter. Med varierende kvaliteter og uten tilrettelegging for møte mellom verk og betrakter blir årets vestlandsutstilling ikke mer enn en helt grei opplevelse.

Publisert: