Clara – en historie om kjærlighet og død, penger og ære. Og musikk!

KLASSISK MUSIKK: Hun innførte solokonserten, hun var omgitt av komponister, kjærlighet og tragedier. Nå, 200 år etter Clara Schumanns fødsel, feires hun med flere cd-utgivelser.

Publisert: Publisert:

Clara Schumann er blant de store tyske kulturpersonligheter - og hun prydet tyske 100 mark-sedler i 1989.

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Clara Wieck var et vidunderbarn, giftet seg med Schumann, fikk åtte barn, reiste på lange konsertturneer og var et sentrum i tidens musikkliv.

I forrige måned, 13. september, var det 200 år siden Clara Schumann ble født. Hun blir feiret, bl.a. i Leipzig hvor det fins et «Schumann-hus», med konserter, utstillinger, nye bøker og cd-utgivelser. I Schumann-huset, Inselstrasse 18, mottok kunstnerparet berømte personligheter som Mendelssohn, Liszt, Berlioz. Siden ble Brahms Claras fortrolige. Av nyutgitte bøker må nevnes hennes dagbøker fra ungdommen (1827-1840), utgitt etter hennes egne håndskrifter; boken av Beatrix Borchard med den slående tittel «Musikk som livsform» og katalogen om hennes konsertreiser: «On tour. Clara Schumann som konsertvirtuos på Europas scener», gitt ut av Stadtmuseum Bonn, der det også er en utstilling.

Les også

Pinlig superstjerne – men solid, lokal opptur

Av cd-er i anledning jubileet er det til nå kommet seks, bl.a. en med hennes klavermusikk (på Decca) og en dobbelt-cd med tittelen «Madame Schumann» (på Berlin Classics) som bl.a. inneholder det hun spilte på sin siste klaveraften i Sør-England, 15.2. 1872 (Schumanns Kinderszenen, Beethovens Waldstein-sonate, miniatyrer fra 1700-tallet samt stykker av Chopin og Mendelssohn). Clara Schumann var den som innførte solokonserten og knesatte en kanon i klaverrepertoaret. Hun hadde også innflytelse på tolkningen av verkene og hvordan musikklivet utviklet seg, og hennes pedagogiske virksomhet var epokegjørende.

Les også

Denne debuten er en begivenhet av de sjeldne

Transskriberte Roberts sanger

Grade: 5 of 6 stars

Clara Schumann: Klaviertranskriptionen. Jozef De Beenhouwer. Utgitt på Dabringhaus und Grimm (MDG).

Dette er sanger av Robert Schumann som Clara transkriberte. 30 slike ble allerede utgitt mens Clara levde, 11 andre er først blitt oppdaget for få år siden. Denne innspillingen gjør bruk av kilder fra begge deler. Tolkningene til belgiske Beenhouwer viser hvor dyktig Clara var til å integrere sangstemmen i den allerede kompliserte klaverstemmen. Også Roberts «Studier og skisser for pedalflygel» er med her. De krever en enorm spennvidde og fleksibilitet i hendene og er et bevis på Claras fremragende pianistiske ferdigheter. En scherzo av Brahms fra hans Serenade i A-dur er også med her – vanskelig inn til det uspillelige.

Les også

Lyden fra antikken

Skrevet til Clara, Robert og Julie Schumann

Grade: 5 of 6 stars

Love? Homage to Clara Schumann. Stykker av Julie von Webenau, Clara Wieck, Theodor Kirchner og Brahms. Yaara Tal og Andreas Groethuysen klaver, Julian Prégardien tenor, kor fra bayersk radio, dir.: Yuval Weinberg. Sony.

De to stykkene til von Webenau, som Robert hadde stor sympati for, er ikke altfor interessante, men et OK som dokument. Innspillingene her er dessuten gjort for første gang. Claras Tre romanser op.11 er dedisert til Robert, i all hemmelighet, fordi Claras far, klaverpedagogen Friedrich Wieck, var imot forholdet – de to elskende måtte gå rettens vei for å gifte seg. Særlig romanse nr. 2 er vakker (spor 5). Kirchner, som skrev opp mot 1000 klaverstykker, var en venn av huset og av ham får vi tre preludier tilegnet Clara. Men det svært gode vennskapet med Clara tok en brå slutt, da hun en gang i sin sommerbolig i Baden-Baden forsto at han bare var ute etter pengene hennes. Preludiene (fra 1859) kan minne om enkelte stykker av Robert, men han døde på en psykiatrisk klinikk to år tidligere, etter å ha prøvd å drukne seg i Rhinen i 1854.

Det var Brahms som skulle bli en støtte for Clara, både før og etter Roberts død. Han passet også barna når Clara var på konsertreiser. Av Brahms får vi på cd-en høre to verk, Variasjoner over et tema av Robert Schumann for firhendig klaver og Rapsodi op.53. Variasjonene var viet Julie Schumann, datteren til Clara og Robert; de baserer seg på et av de siste temaene Robert skrev. Rapsodien, som ble skrevet i anledning bryllupet til Julie (i 1869), er kjent som Alt-rapsodien (jf. Kathleen Ferriers berømte innspilling), skrevet for alt, mannskor og orkester. Men Yaara Tal har her byttet om på kjønnsrollene og utsatt den for tenor, kvinnekor og orkester. Et eksperiment som klinger godt og her blir tolket forbilledlig.

Les også

Sør-koreanske Ah Ruem Ahn spilte Schumann

Klaverradikalisme

Grade: 5 of 6 stars

Ivo Pogorelich. Beethoven: Sonate nr. 22 F-dur, sonate nr.24 i Fiss-dur; Rachmaninov: Sonate nr.2 op.36. Deutsche Grammophon.

Den internasjonale Chopin-konkurransen i Warszawa i 1980 ble en skandale. Martha Argerich, den mest berømte pianisten i juryen, marsjerte ut etter å ha kalt den 22-årige Ivo Pogorelich fra Beograd et geni. Skandalen var at han ikke vant. Flertallet mente at den usedvanlig vakre unge mannen spilte for ekstremt, for eksentrisk, med for mange manierismer. Men det ble en succès de scandale. Han ble med ett kjent over hele musikkverdenen. Året etter debuterte han i Carnegie Hall og innspillinger kom på løpende bånd: Chopin, Liszt, Ravel, Bach, Scarlatti, Beethoven etc. Innspillingene mellom 1981 og 1995 er samlet i en boks på 14 cd-er på Deutsche Grammophon. 

Men så ble det stille. Det skulle gå 20 år før han nå kommer med en ny cd, med to ikke altfor ofte spilte Beethoven-sonater og Rachmaninovs ekstremt vanskelige b-moll-sonate. Hvordan spiller han så i dag, som 61-åring? Svaret er: Vel så ekstremt som tidligere. Jeg hørte ham for et par år siden i Paris, i Beethoven, Skrjabin og Rachmaninov, og det var det samme: Han spiller ut mot ekstremene, overrasker hele tiden med aksenter som får en til å hoppe i stolen, tempi som er ekstremt langsomme, en slags dekonstruksjon av helheter der detaljer blir til fragmenter, men der det også slås gnister som fra et fyrverkeri. En slik klaverradikalisme har vi tidligere bare hørt hos Glenn Gould.

Beethovens F-dur-sonate klinger som om den ble spilt for første gang: friskt og egenrådig, i andresatsen (spor 2) med enorme dynamiske utslag. I Fiss-dur-sonaten unngår han ikke det brutale, det nesten grelle. Så sier han da også i et intervju: «Stor kunst er grusom, også for meg». Rachmaninovs sonate spiller han på en så episodisk måte at den nesten blir ugjenkjennelig. Likevel virker det gjennomtenkt, ja, gjennomlevd.

Abbados siste konsert

Grade: 6 of 6 stars

Bruckner: Symfoni nr. 1 og 9. Lucerne Festival Orchestra, dir.: Claudio Abbado. 2 cd-er. Utgitt på Accentus music.

Dette er live-opptak fra 2012 og 2013. Konserten med Bruckners Niende (og Schuberts Ufullendte) ble Abbados siste. Abbado døde noen måneder etter. «Oppbrudd og avskjed» kaller Julia Spinola Abbados Bruckner-tolkninger i sin usedvanlig vakre omtale i tekstheftet. I sin lange dirigent-karriere dannet Abbados flere orkestre og ensembler. Lucerne Festival Orchestra er ekstraordinært godt, siden det består av utvalgte musikere fra de fremste orkestre i Europa. Alle orkestre som kom i berøring med Abbado, elsket ham. Han var innbegrepet av en anti-autoritær dirigent. Men ingen studerte partiturene grundigere enn han. Og han fikk det som han ville med de hengivne musikerne, gjennom sine velvalgte ord, sin musikalitet og sitt milde vesen. 

I Bruckners Niende har Abbado valgt bare å oppføre de tre satsene som komponisten fullførte. En tysk kritiker som var til stede på konserten skriver. «Det emosjonelle høydepunkt ble adagioen, sterkt preget av dissonanser og som klinger ut i pianissimo. Åndeløs stillhet i konsertsalen, inntil Abbado avbryter stillheten. Med stående ovasjoner feirer publikum 80-åringen, som etter den overordentlig krevende konserten legger hånden på hjertet med en berørende gest.»

Publisert: