SSO er dyktige, Dahl er briljant

KLASSISK MUSIKK: Stavanger Symfoniorkester er midt inne i det de omtaler som en fiolinfestival. I den anledning har vår anmelder vurdert ferske fiolininnspillinger. Og han liker det han hører.

Publisert: Publisert:

Fiolinist Ingerine Dahl fra Stavanger, slik hun er avbildet på Stavanger symfoniorkesters hjemmeside.

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Grade: 5 of 6 stars

Gjenhør med Ingerine Dahl og SSO

Jan Erik Mikalsen: Fiolinkonsert; Just for you – for piano solo and orchestra. Solister: Ingerine Dahl fiolin, Ellen Ugelvik klaver.  SSO, dir.: Eivind Gullberg Jensen. Utgitt på Aurora.

Den 19. oktober i 2017 kunne vi høre Ingerine Dahl og SSO urfremføre Mikalsens fiolinkonsert, også da med Eivind Gullberg Jensen som solist. Konserten var bestilt av Dahl og SSO. Omtrent samtidig, 15. september 2017, urfremførte Ellen Uglevik og Oslo-filharmonien  klaverkonserten Just for you på Ultima-festivalen og med Lars-Erik ter Jung som dirigent, også den et bestillingsverk. Nå foreligger begge konsertene med de to solistene og SSO, dirigert av Gullberg Jensen. Opptakene er gjort i august i fjor i Fartein Valen-salen.

Fiolinkonserten klinger bedre enn klaverkonserten.

Ingerine Dahl fra Stavanger får glimrende kritikk for sitt spill med Stavanger symfoniorkester.

Jeg anmeldte fiolinkonserten under uroppførelsen og synes den da klang bedre enn på cd, når man sitter i splendid isolation hjemme foran høyttalerne. Det har sikkert med konsertsituasjonen å gjøre og viser hvor spesiell og enestående denne er: En levende fremførelse gjør størst inntrykk. Og det selv om studio-opptaket strengt tatt måtte være bedre.

Les også

Førsteklasses samspill mellom stjernefiolinist og SSO

Les også

Fiolinfestival med verdensstjerne

Men de samme kvalitetene som de jeg merket meg på konserten kan vi så visst høre på cd-en: De høye, sildrende toner i solo-fiolinen i begynnelsen av verket. I denne første satsen, Lontano (fjern, langt borte fra), flyter fiolinen liksom oppå orkesterbølgene, som snart er krusninger på overflaten, snart voldsomme, urolige bevegelser. Verket er krevende for solisten, særlig i tredje sats, men Dahl spiller briljant. Siste sats, som har et godt skjult sitat fra Alban bergs vidunderlige fiolinkonsert, ender med en ensom, høy tone som liksom knytter an til åpningen av verket.

I begge disse konsertene hører vi til fulle hvor dyktige SSO er på å spille nyskreven musikk. Men Mikalsens klaverkonsert overrasker ikke så positivt som fiolinkonserten. Just for you henspiller på entertaineren Liberace, og av ham monteres denne sangen samt to andre sanger inn i satsene – den siste heter I’ll Be Seeing You. De virker utenpåklistret. Og dersom introduksjonen til konserten, For the left hand, skal ha symbolsk betydning fremfor å være del av en musikalsk logikk, blir det banalt. De enkle tonene i begynnelsen står iallfall ikke i stil med den bølgende og til dels drønnende fortsettelsen. Men all ære til Ellen Uglevik som er vår fremste pianist når det gjelder nyskreven musikk. Hun imponerer her med alskens klaverteknikker.

Isabelle Faust – helt suveren i Bach

Grade: 6 of 6 stars

Bach: Fiolinkonserter m.m. Akademie für alte Musik Berlin, Isabelle Faust fiolin + div. instrumentalister. 2 cd-er. Harmonia mundi.

Isabelle Faust er en av verdens ledende fiolinister og her i Bach er hun helt suveren. Så har hun da også med seg et ensemble som er helt på topp når det gjelder barokkmusikk. Ensemblet spiller selvfølgelig på historiske instrumenter og Faust trakterer en Stainer-fiolin fra barokken. 

I tillegg til solokonsertene og dobbeltkonserten omfatter disse to cd-ene også en konsert for obo, fiolin og strykere (BWV 1060), kantatesatser der fiolinen spiller en hovedrolle, orkestersuite nr.2 samt to Trio-sonater. Det er det levende ved spillet som først slår en; det lever i hver fiber. Intelligent og friskt lyder det og med en fremragende artikulasjon. Selv der hvor uttrykket er ganske forsiktig, lyder det intenst og fortettet. Alt virker selvfølgelig i dette spillet, organisk. Det er en naturlighet som kommer etter langvarige studier og øving. Av og til er tempoet hårreisende hurtig, som i Bourrée-satsen i orkestersuite nr. 2 (cd 2, spor 4). men det virker så riktig, så riktig. 

Overraskelse fra Ungarn

Grade: 6 of 6 stars

Sándor Veress: Trio for strykere (1954). Bartók: Klaverkvintett i C-dur (1904). Vilde Frang, Barnabás Kelemen fiolin; Lawrence Power, Katalin Kokas bratsj; Nicolas Altstaed cello; Alexander Lonquich klaver. Utgitt på Alpha-classics.

Denne cd-en inneholder litt av en overraskelse: trioen for strykere av Sándor Veress (1907-92). Selv om han har komponert i mange sjangre, spilles den ungarske komponisten ikke ofte. Men dette verket for fiolin, bratsj og cello, der vårt fiolin-ess Vilde Frank fører an, er virkelig en perle (for å bruke et forslitt uttrykk). Det to-satsige verket som varer i vel ti minutter, minner mest av alt om landsmannen Bartóks 3. strykekvartett – for det er å sammenligne vi gjør når vi står overfor noe ukjent. Veress studerte inngående Schönbergs tolvtoneteknikk, men han behandler den her særdeles fritt, å ligne med Alban Berg og andre som skrev i en fri atonalitet. Uhyre uttrykksfullt!

Den tidlige klaverkvintetten fra 1904 ville Bartók selv ødelegge, for han kom til å komponere ganske annerledes og satte ikke pris på at «folk» likte den. De fem musikerne her, med pianisten Alexander Lonquich som ankermann, gir en tolkning som gjør at vi mer enn gjerne og så snart som mulig må få høre dette verket i konsertsalen.

Tett og mektig med lysende fiolin

Grade: 4 of 6 stars

Brahms: Fiolinkonsert; Dobbeltkonsert for fiolin og cello. Tianwa Yang fiolin, Gabriel Schwabe cello; Deutsche Symphonie-Orchester Berlin, dir.: Antoni Wit. Naxos.

Brahms sin fiolinkonsert er en stor utfordring for enhver fiolinist. Den er vel den barskeste og vanskeligste av alle fiolinkonserter i det klassisk-romantiske repertoar. Men alle de store fiolinister har fremført den og festet den til rillene. Mange av disse, f.eks. den unge Anne-Sophie Mutter (med Karajan) har en større tone enn Tianwa Yang; for ikke å snakke om David Oistrach, vel den fremste av de alle.

Men Yang tar sitt monn igjen i den fleksible teknikk hun legger for dagen. Hun har en tynn men lysende tone. Best er hun i det lyriske, sarte (f.eks. etter solo-kadensen i første sats, spor 1). Hun spiller også utrolig ekspressivt i den langsomme satsen (spor 2). Det som det mangler en del på, er den vitale kraften som er et kjennetegn ved denne komponisten.

Av dobbeltkonserten fins det også mange gode innspillinger. Samspillet her, mellom orkesteret fra Berlin, Yang og Gabriel Schwabe er imidlertid fortreffelig. Dialogene mellom fiolin og cello er også «veltalende», og særlig i den langsomme satsen blir det vakkert. Orkester og dirigent skal ha ros for den fine utpenslingen av mellomstemmer (typisk for Brahms) og at de lar musikken skinne i så mange farger.

Publisert:

Les også

  1. Symfoniorkesteret satser på Harry Potter og Beethoven

  1. Musikk
  2. Klassisk musikk
  3. Anmeldelse
  4. Musikkanmeldelse
  5. Stavanger Symfoniorkester