Lyden fra antikken

KLASSISK: Arnfinn Bø-Rygg anmelder en lovende pianist, to skuffelser og to meget sterke utgivelser.

Publisert: Publisert:

  • Arnfinn Bø-Rygg

Den beste innspillingen fra den greske antikkens musikk.

Apollon & Dionysos. Sounds from Classical Antiquity. Div.utøvere. Utgitt på Delphian.

Grade: 6 out of 6 stars

For 40 år side fikk jeg tak i en LP med rekonstruksjoner av gresk antikk musikk. De utøvende var Atrium Musicae de Madrid under ledelse av Gregorio Paniagua (på Harmonia mundi). Overskuddet av utgivelsen gikk til restaurasjon av Akropolis. Som lyd fra antikken, om enn for det meste rekonstruert, gjorde det et stort inntrykk.

Nå er det nettopp kommet en cd-som baserer seg på musikalsk arkeologi. Det vil si at man gjennom utgravinger har funnet rester av antikkens instrumenter og et par innskrifter. Men det meste er rekonstruksjoner av det man kan se, særlig på vasebilder. Her ser man ofte aulos (flertall: auli) og khitarra, en antikk gresk lyre.

Utgivelsen er støttet av EU, The European Music Archeology Project (EMAP). Tidligere har det samme ensemblet og de samme forskerne gitt ut fire andre cd-er med eldre musikk, bl.a. en med keltisk musikk og en med skandinavisk. Alle disse er å anbefale.

Aulos er et blåseinstrument, skalmeie-lignende, med dobbelt rørblad, som ofte ble brukt i dionysiske-opptog. Nietzsche så Apollon og Dionysos som legemliggjørelsen av to forskjellige krefter som i tragedien holdt hverandre stangen. Platon forbød aulos i sin dialog Staten, fordi det var et altfor eggende instrument, mens han foretrakk khitarra. De greske skalaene har samme navn som siden ble gitt de gregorianske kirketoneartene, men de var ganske annerledes. Mens dorisk i kirketoneartene gikk oppover fra d, gikk gresk dorisk nedover fra tonen e.

Vi hører på denne cd-en både sang sammen med lyre, instrumentalmusikk med diverse auloi og det romerske vannorgelet i forskjellige størrelser. Vannorgelet ble brukt under gladiatorkampene, men også i patrisier- og keiserboliger. Selv den grusomme keiser Nero spilte vannorgel. Inntrykket fra disse fragmentene, rekonstruksjonene og nyskrevne melodier etter antikke forbilder, er overveldende. De utøvende har ligget i årevis trening på instrumentene, særlig har den dobbelte aulos bydd på vanskeligheter. Spill med disse kan vi se på greske vaser.

Ikke intimt nok

Mozart: Symfoni nr. 39, 40 og 41. Ensemble appassionato, dir. Mathieu Herzog. 2 cd-er. Utgitt på Naïve.

Grade: 3 out of 6 stars

Vi hører det straks i begynnelsen på symfoni nr. 39. Dette er for brutalt. Heller ikke tempiene overbeviser. Enten er de for sakte eller for hurtige. Menuettene i samtlige tre symfonier tas for hurtig, siste sats i Jupiter-symfonien er så hurtig at det går ut over den komplekse kontrapunktikken. Andanten i samme symfoni tas derimot for sakte. Herzog, både dirigent, fiolinist, og arrangør, kan ha sine grunner til dette ut fra studier i oppførelsespraksis på Mozarts tid. Men for oss i dag er det ikke overbevisende. Det kryr av adskillig bedre innspillinger av disse symfoniene.

Perler på en snor

The very best of Anna Netrebko. Diva. Div. arier, sammen med Yusif Eyvazov (spor 2,3 og 10), Roland Villazón (spor 7), Elina Garanca (spor13 og 15). Deutsche Grammophone

Grade: 3 out of 6 stars

At Anna Netrepko er en diva, kan betviles. De siste med den betegnelse var nok Maria Callas og nylig avdøde Montserrat Caballé. En gang i min ungdom så jeg mange utgaver av Det beste (utdrag fra Reader’s Digest). Jeg vil si at det ikke var det beste, men det verste. Om jeg ikke vil gå så langt når det gjelder alle de 15 numrene som Netrebko synger gjennom her, så avspises vi med arier av 11 komponister med en varighet på mellom vel to minutter til syv. Sammenhengen disse er satt inn i, glimrer med sitt fravær. Hun synger Solveigs sang (spor 11), uten Griegs idiomatikk; Casta Diva av Bellini kommer ikke opp imot Callas eller Joan Sutherland. Best er hun i arier av Puccini (spor1, 4, 5 og 7).

Men denne relativt negative omtalen skal ikke frata fans av Netrebko å kjøpe denne cd-en, vel å merke hvis man vil ha perler på en snor.

Produktiv komponist uten svakheter

Wolfgang Rihm: Gesungene Zeit; Lichtes Spiel; Coll‘arco.
Tianwa Yang fiolin, Deutsche Staatsphilharmonie Rheinland-Pfaltz, dir.: Darrell Ang. Naxos

Grade: 6 out of 6 stars

Det begynner med ekstremt svake klanger i strykerne, og syltynne strøk i solofiolinen. Men det hadde ikke vært Rihm uten at det etter vært blir sterkere, inkludert flere drønn. Rihm (årgang 1952) er en av de mest produktive komponister i vår tid, skriver i alle sjangre, inkludert operaer; over 400 verk har det til nå blitt til nå. Gesungene Zeit (sunget tid) og Lichtes Spiel (lyst eller klarende spill) er begge skrevet for mesterfiolinisten Anne-Sophie Mutter, og Coll’ arco for Carolin Widmann, også en mesterfiolinist. Men Tianwa Yang står ikke tilbake for noen av disse i Rihm sine verk. Hun har både den syltynne, ekspressive tonen og de heftige strøkene, avløst av treblåsernes ekspressive kraft. Den karakteristiske svevetilstanden som karakteriserer alle disse verkene, har jeg knapt hørt mer inntagende. Også orkester og dirigent bidrar i høyeste grad til dette.

Lovende pianist

Oda Voltersvik. Firebird. Div. verk for klaver. Utgitt på KNS. Verk av Philip Martin, Grieg, Rachmaninov, Bartók, Sæverud og Stravinskij.

Grade: 4 out of 6 stars

Oda Voltersvik er allerede kjent i flere store musikkbyer og har også opptrådt under festspillene i Bergen og her i Stavanger. Cd-en har tittel Firebird, etter Stravinskijs ballettmusikk til Ildfuglen, som hun spiller tre satser fra til slutt (spor 11). Her kommer hun virkelig til sin rett, både virtuost, klanglig og med hensyn til stykkenes karakter som hun tar på kornet.

Også det første stykke, av den irske komponisten Philip Martin, som for meg var helt ukjent, former hun overbevisende, i musikk som innbyr til konsentrasjon. I Grieg savner vi i det andre stykket (Svundne dage, spor 3) en større tyngde mot slutten. I enkelte av de 20 variasjonene av Rachmaninovs Corelli-variasjoner, er nok hypervirtuositeten som er så karakteristisk for denne komponisten, ikke fullt på høyde. Bartóks tre burlesker (spor 5,6 og7) spilles derimot slik tittelen forlanger. En ekstra ros skal Voltersvik ha som har hentet frem tre posthume ungdomsverk av Sæverud (spor 8,9,10). Komponistens tonefall er her ikke til å ta feil av, men de er friskere enn mange av hans sene verk.

Publisert: