Kunsten holder ikke mål

Den stilrene, stramme og vakre arkitekturen til Stavangers nye konserthus, tegnet av Medplan (Ratio) med ansvarlig arkitekt Per Chr. Brynildsen, legger listen høyt og setter en målestokk som all kunstnerisk utsmykking av bygget og området rundt må vurderes ut ifra. Det faller ikke heldig ut for kunsten.

Publisert: Publisert:

Jeffrey Inaba, "Skylight 2", lysobjekt. Foto: Marie von Krogh

  • Trond Borgen
Denne artikkelen er over syv år gammel

Kunstprogrammet er gjennomført av Kunst i offentlig rom (KORO), med et kunstutvalg ledet av Dyveke Sanne, som formulerer intensjonen for kunsten i konserthuset som en dobbeltsidig binding til to ideelle premisser: Kunsten skal utfordre stedet og arkitekturen, men den skal også kunne evne å være innordnet som del av en større opplevelse. En gordisk knute, selvfølgelig, ofte kjerneproblemet i slike utsmykkingssaker. Resultatet er dessverre både kunst som er i så stor konflikt med arkitekturen at den prøver å ta luven fra den, og kunst som reduserer seg selv til kjedelig veggdekor.

Les også

Stavanger konserthus 360° fra innsiden

"Skylight 2" av Jeffrey Inaba er en elegant struktur – en sylinder som er kuttet i og åpnet opp. Med sine åtte meter i diameter og 13 meters høyde fyller den mye av foajéens rom i flere etasjer. Innebygde lysprogrammer får den til å skifte valør og rytme, og den vil oppleves ulikt i dagslys og i kveldens mørke. Objektet er en slags krysning mellom skulptur, installasjon og lysekrone; hele tiden roper den høyt: se på meg, se på meg! Slik skaper den en visuell og volummessig konflikt med den svevende, flytende og svært elegante mesaninen, som har så klare skulpturelle kvaliteter der den henger nærmest som en mytisk UFO i rommet, at mesaninen slett ikke trenger slik en skurrende konkurranse. Sammenstøtet er såpass brutalt at konklusjonen er nærliggende: Konserthuset hadde vært bedre uten Inabas objekt, som blir et fremmedlegeme her, ganske overdimensjonert for dette rommet.

Resultatet er dessverre både kunst som er i så stor konflikt med arkitekturen at den prøver å ta luven fra den, og kunst som reduserer seg selv til kjedelig veggdekor

Gloret

Det innebygde, skiftende lyset i ulike farger kan dessuten lett virke gloret og kitschaktig, noe som passer bedre i andre sammenhenger, slik vi ser det f.eks. i Kultkafeen i Kulturhuset. Konserthusets arkitektoniske ramme tilsier en mer subtil utsmykking enn dette.

I amfiet ute har Åsa Maria Bengtsson ornamentert fem innganger til parkeringshuset under tribune/trappeanlegget, mosaikkarbeider med tittelen "Express". Hver inngang er et trangt trafikkområde med liten mulighet til noen betraktende stans med mange mennesker i området (amfiet og plassen rommer 11.000). Bengtssons geometriske former kan minne om persiske tepper; de er satt sammen av en rekke symboler fra mange ulike kulturer og religioner. Her er Tors hammer, keltisk knute, Yin og Yang, solkors, buddhistisk uendelighetsknute, horoskoptegnene osv., dog uten at det står klart for meg hva alle disse tegnene har å gjøre ved et konserthus.

Les også

Konserthuset frå idé til realitet

Symbolene er også hele tiden innordnet et strengt ornamentalt krav, noe som gjør dem vanskelige å lese som symboler. Slik mister de sin betydning som meningsbærende tegn – dette blir for puslete, særlig når disse mønstrene er plassert i trange korridorområder som ikke innbyr til nærmere studier. Slik reduseres denne utsmykkingen til kjedelig, nokså irrelevant veggdekor.

Estetikk

Kunstutvalget har formulert og definert sin teoretiske plattform som en revitalisering av humanismen i estetisk sammenheng, intet mindre; de skriver: Nå har estetikk fått fornyet interesse: det greske ordet for sansning Aisthesis får ny aktualitet som utvidet sanselære, også utenfor kunstfeltet. Dette betyr en renessanse for det hele mennesket, og dermed også kroppens felt, omgivelsene, feltet for naturmystikk, og design med mer .

Jeg har store problemer med å se at Inabas enorme lysinstallasjon og Bengtssons ornamentale, strengt dekorative mønstre er i nærheten av å fylle denne humanistiske og estetiske rammen som utsmykkingskomiteen har satt for sitt eget arbeid.

Finnes så her en annen kunst som kan fylle en slik ramme?

Overvåking

Anne Marthe Dyvis Lekkasje er en lydinstallasjon i parkeringsanlegget under amfiet. Den er ikke helt på plass ennå, men tanken er at det hver kveld skal sende tre ganger fem minutters lydopptak av det som foregår i én av de to salene samme formiddag. Selv kaller hun det en lokkelyd som skal trekke publikum inn i konserthuset. Hvordan dette vil fungere er altså for tidlig å si, men jeg finner det problematisk at det ligger så tett opp til den lydinstallasjonen utsmykkingens leder, Dyveke Sanne, selv installerte i Rogaland Teater i 2001: en stille mumlen fra publikumsfoajéen som siver ut i gaten gjennom en høyttaler, noe som aldri har fungert tilfredsstillende.

For meg virker Dyvis lyd som et langt mer teknologisk styrt prosjekt enn et humanistisk. Hennes daglige opptaksrunde rommer også en vanskelig overvåkingsproblematikk: opptaket vil skje automatisk, uten noen styrende redigering, og vi kan ikke vente at et ansvarlig menneske hver eneste dag vil lytte seg gjennom det opptaket som datamaskinen vil sende ut senere på dagen.

Planting

Den eneste virkelig humanistiske kunsten vi da står tilbake med, er helt skjult for våre øyne. 18. juni 2009 laget Kurt Johannessen en svært interessant performance, en vandring fra sentrum ut til Bjergsted, hvor 24 mennesker plantet like mange bronsestøpte eikenøtter i bakken, under det som senere ble konserthusets scene. En enkel, symbolsk handling foretatt av vanlige mennesker, men ledet av en kunstner. Plantingen av frø, grunnleggende for alt liv; et symbolsk fundament for all den musikken som vil skapes på denne scenen.

Her er et interessant berøringspunkt med Walter da Marias «Loddrett kilometer», en boring av et hull og en plassering av metallstenger i en ubrutt rekke én km. ned i bakken i Kassel, 1977. Du kan ikke se det, men hver gang jeg er i Kassel går jeg alltid over plassen som skjuler dette kunstverket, med et lurt smil. Og hver gang jeg går på konsert i Bjergsted, med oppmerksomheten rettet mot scenen som skjuler dette kunstverket, vil jeg sitte der med et lurt smil og tenke på Johannessens nøtter. Performancen hans er forvandlet til et flott stykke konseptkunst, og jeg vil tenke at arkeologene en gang i framtiden kanskje vil grave nøttene fram igjen. At de vil avdekke det som for oss er skjult, men som likevel eksisterer. I tankene våre, i en forestillingsverden større enn konserthusets fysiske rammer.

Målt både opp mot konserthusets arkitektur og mot det kunstutvalget selv har lagt som et fundament for den kunsten som er valgt ut, blir konklusjonen at, bortsett fra Johannessens bidrag, så holder ikke denne utsmykkingen mål.

Åsa Maria Bengtsson, "Express", mosaikk (Foto: Trond Borgen)

Publisert: