Kronprinsen som lurte hele kongeriket

BOK: Var kong Olav V – folkekongen – i realiteten en aristokrat som spilte en nøye uttenkt rolle?

Skal du treffe nordmenns hjerter, må du kunne stå på ski. Her er den norske kongefamilien på påskeferie på Prinsehytta i Sikkilsdalen i april 1950: Kong Haakon, kronprins Olav og prins Harald utenfor Prinsehytta. Foto: Foto: Jan Stage NTB / Scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Tore Rem: Olav V. Den fremmede. 1903 – 1940. 624 sider. Cappelen Damm.

Kronprins Olav var en førstegenerasjons innvandrer som gjennom bevisst markedsføring ble den perfekte vinterprins i snølandet. Nordmenn fikk en tronarving de kunne elske fordi han var alt de likte ved seg selv, ikke minst det jordnære og upretensiøse. Men i virkeligheten var Olav en sky aristokrat som helst omga seg med engelske kongelige og norske godseiere. Etter hvert som han vokste til, ble han, ifølge Tore Rem, en mann som nesten perfekt stemte med nasjonens forventninger. Men nasjonen så ikke mennesket, bare kronprinsen. Den offentlige rollen var en «kulturell konstruksjon, skapt av folks lengsler».

Det er et voldsomt prosjekt Tore Rem har gitt seg i kast med. Gjennom tre store bind skal han portrettere monarken som ble kåret til århundrets nordmann, og – om vi skal dømme etter første bind – varsomt løfte ham ned fra sokkelen. Tonen er sober, men det er ikke tvil om at det er en demaskering Rem er i gang med. Han vil vise at mennesket Olav Haakonsønn var en annen enn rollen han spilte som kronprins og konge.

Tore Rem har tidligere fått priser for sin sakprosa. Nå har han gitt seg i kast med historien om Olav, folkekongen. Det skal bli tre bind.

Viktige dagbøker

Oppgaven er ikke gjort enklere av at Olav selv makulerte mange av kildene til hvem han var. Rem skriver at «omfanget av hans sanering av historien er betydelig, et stort tap». Men heldigvis finnes det mye igjen, både i det norske og det britiske slottets arkiver, og ikke minst i dagbøkene til Ninni Roll Anker. Hun var gift med Johan Anker, som i tillegg til å bygge prinsens mange seilbåter, ble hans mentor, farsfigur og venn. Det rant tykt godseier- og embetsmannsblod gjennom årene til ekteparet, men Ninni hadde et skarpt øye for menneskelige svakheter og litterær evne til å beskrive den vennlige, men også bortskjemte og egenrådige prinsen. 

Forfatteren vil løfte monarken som ble kåret til århundrets nordmann, varsomt løfte ned fra sokkelen.

Det komplekse forholdet mellom Ninni Roll Anker og kronprinsen er en bærebjelke i biografien. Hun er feministen og sosialisten som er samtidig både kritisk og omsorgsfull overfor en ung mann som står langt fra hennes holdninger. Olav søker stadig til det ankerske hjem, hvor han åpenbart får mye av det han savner hos sine egne foreldre.

Utad er Olav idrettsprinsen som hopper fra stadig større skibakker, selv om han som oftest faller. Han er seilerprinsen og den forelskete unge mannen som tar sin prinsesse med på en historisk reise med rein og slede over Finnmarksvidda. Han oppdager den voldsomme kraften som et kongelig besøk rommer. I hundrevis av år har kongen vært langt borte, i København eller Stockholm. Olav drar ut i landet og møter folk, etter hvert lærer han seg også å snakke med dem. Langsomt bærer han stein til den sokkelen han til slutt skal bli plassert på.

En ensom gutt

Men samtidig er han en ensom og uhyre privilegert gutt, som snakker engelsk med sine foreldre og tilbringer store deler av året i det enorme kongelige slottskomplekset Sandringham. Dronning Maud gjorde ikke engang forsøk på å bli norsk, og bandt også sønnen tett til sin egen familie.

Kong Haakon og kronprins Olav måtte sammen med regjeringen evakueres og forlot Norge med S/S "Devonshire". Foto: Scanpix

Og så var det dysleksien. De sterkeste delene av Tore Rems tekst er de hvor han skildrer hvordan Olav slet med å lese og skrive. Som alle andre som led av dysleksi for 100 år siden, ble han oppfattet som mindre begavet. For en som ustanselig måtte holde taler og forholde seg til manuskripter, må lesevanskene ha vært en nesten uoverstigelig hindring. Han fikk mye gratis, men her måtte han virkelig kjempe.

På et ganske tidlig tidspunkt må han, bevisst eller ubevisst, ha innsett at hans livsoppgave var å oppfylle de enorme forventningene nasjonen hadde til ham, og latt det prege livet. Det er her Tore Rem finner kjernepunktet når han forsøker å forstå hvem Olav var. Rollen ble det viktigste. 

Haakon innså at det først og fremst var på grunn av sønnen han selv var blitt konge. Først med Olav «blir det ordentlig norsk», skrev han. Men det blir ikke ordentlig norsk hvis tilværelsen er som for engelske eller danske prinser. Derfor konkurrerte Olav med bondegutter fra Telemark i hoppbakken og dro i militæret som en hvilken som helst vernepliktig. Gjennom en for sin tid avansert markedsføring, ble den beskjedne og intellektuelt ordinært utstyrte gutten framstilt som sagakongenes rettmessige etterfølger. Det var en konstruksjon, men den holdt livet ut.

Kong Haakon og kronprins Olav under flukten etter at tyskerne inntok Norge 9. april 1940 - her fotografert ved bjørketrær utenfor Molde. Foto: Bratland, Per

Et annet bilde

Det er i dekonstruksjonen av dette offentlige bildet biografien får kraft. For bak det demokratiske ytre, er kronprinsen en annen. Rem viser hvordan Olav søker mot kretser som er alt annet enn folkelige. Han pleier omgang med et reaksjonært offiserkorps som noen år senere skal svikte kapitalt, og trives helst sammen med landets mest velstående menn. Fridtjof Nansen er kongefamiliens ankerfeste i det norske samfunnet, og det er ikke til å unngå at både Haakon og Olav blir forsøkt påvirket av de anti-demokratiske ideene som verserte i kretser rundt Nansen. 

Det er ikke til å unngå at både Haakon og Olav blir forsøkt påvirket av de anti-demokratiske ideene som verserte i kretser rundt Nansen

Historikeren Roy Andersen har beskrevet hvor aktivistisk kong Haakon var på britenes side før og under første verdenskrig («I britenes klør», 2017). Kongen balanserte farlig nær kanten og kunne trukket Norge med i krigen om ikke utenriksminister Ihlen hadde stoppet ham. Dette er en parallell til hvor aktivistisk Olav ble i oppkjøringen til andre verdenskrig. Også han utfordret i høy grad grensene for det konstitusjonelle monarki.

Rem skriver innledningsvis om det umulige i å fange et annet menneske i tekst. Det er et ærlig utgangspunkt. En god biografi er mer som et møte mellom to mennesker der også biografens personlighet og holdninger er synlige. Det er riktignok sparsomt med kommentarer i teksten, og de som finnes er ofte formulert med elegant, nesten engelsk, understatement. Det er først og fremst i struktur og tematisk konsentrasjon man merker Rems kritiske vurdering av Olavs dobbelthet. Noen ganger er han tydelig, som når han skriver at nyansene hadde lett for å bli borte i «den ofte kraftige betoningen av kronprinsens demokratiske sinnelag», og at Olav bidro til å gi landet et «nestenaristorkrati».

I januar er det 30 år – en generasjon – siden kong Olav V døde, og satte en ny standard for offentlig sorg i Norge. Det bør være lenge nok til at vi åpent kan diskutere mennesket bak rollen. Tore Rem har gitt oss det grunnlaget vi trenger.

Forfatteren Tore Rem intervjues av Aftenbladets anmelder Sven Egil Omdal under Kapittelfestivalen i Stavanger fredag.

Publisert:
  1. Kong Olav 5.
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse
  4. Monarki
  5. Historisk

Mest lest akkurat nå

  1. Da Tomas (14) landet i denne hoppe­gropen, ble han lam fra halsen og ned

  2. Denne gaven tar helt av: – Dette er all time high. Vi har aldri sett slike tall

  3. Go-Ahead kutter avganger på Jær­banen allerede fra fredag

  4. Farse har blitt Jærens mest populære lunsjrett

  5. Stygge skader overskygget solid Oilers-seier: - Det er sånt som ikke skal skje

  6. Naboklager førte ikke frem. Omstridt Hundvåg-hus godkjent