Sterk rapport fra tapt kamp

BOK: Stortinget vedtok denne uken at et 40 år gammelt sår skal forbli åpent. Den politiske viljen til å søke sannheten om Kielland-katastrofen var ikke sterk nok.

Boligplattformen Alexander L. Kielland fotografert i Gandsfjorden i september 1983, drøyt tre år etter ulykken som tok 123 liv. Foto: Knut S. Vindfallet

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Odd Kristian «Kian» Reme: Kampen om Kielland. 368 sider. Hertervig Forlag.

I hele sitt voksne liv har Kian Reme vært frontfigur for de som har kjempet for å få vite sannheten om hva som gikk galt på Ekofisk-feltet 27. mars 1980, da boligplattformen «Alexander L. Kielland» gikk rundt, og 123 mann omkom. 

Reme var nesten ferdig utdannet prest. Det første dødsbudskapet han måtte gå med, var til hans egen mor. Siden den dagen ledet han kampen for å få snudd plattformen, i håp om å finne de som fremdeles var savnet. De siste årene har han ledet Kielland-nettverket i en seig kamp for å få en ny offentlig gransking. Kravet har vært rimelig, siden både forskere ved UiS og journalister i Aftenbladet har dokumentert at rapporten fra den første granskingen inneholder feil og utelatelser som reiser berettiget tvil om at den offisielle forklaringen på katastrofen er riktig. Hvorfor skulle ikke Stortinget ønske å fjerne all vesentlig tvil om den største industriulykken i norsk historie?

Bokens svar er ganske tydelig: Fordi kreftene som vil unnvike sannheten, er sterkere enn de som søker den.

Gripende og provoserende

Remes egen erfaring gjennom fire tiår, og all den kunnskapen som andre har etablert om svakhetene ved Næsheim-utvalgets forklaring, har han samlet i en omfattende kamprapport som viser at motkreftene, med noen få unntak, har vært for sterke. Selv om boken er et partsinnlegg, er den samtidig en overbevisende dokumentasjon av at det finnes mektige interesser som ikke vil utfordre den offisielle, og behagelige, norske forklaringen; at feilen lå hos det franske verftet. 

Til tross for at teksten til tider må bli ganske teknisk, og at en del gjentakelser ikke er til å unngå, er dette en samtidig gripende og provoserende bok. Gripende fordi den viser hvor opprivende kampen har vært for de overlevende og pårørende, og hvor følelseskaldt de er blitt behandlet av systemet. Akkurat dette erkjenner Stortinget, som 8. juni «på det sterkeste» beklaget den mangelfulle oppfølgingen, og samtidig ba Regjeringen initiere en studie av hvilke konsekvenser den dårlige oppfølgingen har fått. Resten av vedtaket er et slapt håndslag til Kielland-nettverket: All informasjonen som er samlet inn, skal bevares som dokumentasjon – den skal bare ikke tas på alvor.

Odd Kristian Reme fotografert ved Kiellandmonumentet Brutt lenke i 2016. Foto: Jarle Aasland

Dermed kan alle de som Reme provoserer i boken; Phillips, eierne av Stavanger Drilling, Veritas, unnfallende politikere og andre, lene seg tilbake og vise til at både Riksrevisjonen og Stortinget har avvist kravet om ny gransking.

Tap og tap ...

Den viktigste innvendingen mot Remes sterke og detaljerte gjennomgang av historien om «Alexander L. Kielland», er at den kommer for sent. Sammen med funnene til forskerne på UiS, med professor Marie Smith-Solbakken i spissen, og den grundige journalistikken til kolleger i Aftenbladet, blant annet dokumentert i Tommas Torgersen Skrettings bok «Alexander Kielland-ulykken» (2019), etterlater Remes bok et ubehagelig inntrykk av at de som hele tiden har lagt sperringer i veien for først Kielland-fondet og så Kielland-nettverket, til slutt har vunnet.

Motpartens eneste store seier var at plattformen faktisk ble snudd. Selv da gikk det altfor kort tid før den ble senket i Nedstrandsfjorden, uten at norske myndigheter var overvettes interessert i å ta vare på det som kunne bevist at Næsheim-utvalget hadde konkludert feil.

Boken er organisert i tre deler. Den midterste, om søksmålet mot Phillips, blir et mellomspill som først og fremst dokumenterer hvor politisk, tilfeldig og fragmentert det amerikanske rettssystemet er. Familien til Rolf Reme og de andre som gikk til sak i USA mot Phillips Norway – registrert i skatteparadiset Delaware – tapte også den kampen.

Odd Kristian Reme har vært engasjert i Kielland-saken hele sitt voksne liv etter at han mistet sin bror i ulykken. Foto: Anders Minge

Etterlater sterk uro

De to vesentligste delene er den første; om kampen fra katastrofen til plattformen til slutt ble snudd, og den siste; om kampen for ny gransking. 

Mange aktører får sitt pass påskrevet, noen av dem så ettertrykkelig at bokformatets manglende tilsvarsrett blir problematisk. Reme forsto raskt at den private katastrofen som tapet av broren var en del av, etter kort tid utviklet seg til en politisk kamp på øverste nivå.

Høyre sto last og brast med rederiet og andre aktører som ikke ville gjøre noe som kunne true den ennå unge norske oljeindustrien. Mot dem sto fagbevegelsen og kirken, etter hvert i en tydelig allianse med ledende politikere fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, der Kian Reme til slutt både ble ordførerkandidat i Stavanger og medlem av det mektige sentralstyret, et sted hvor det ikke har vært så mange prester.

Alt dette, inkludert egne feilvurderinger og tabbene som både fondet og nettverket gjorde, forteller han om i en bok som etterlater seg en sterk uro over at Stortinget satte punktum der hvor et kolon hadde vært det korrekte.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En siddis slåss best i nye Adidas

  2. Underholdende familiesaga om rase og identitet

  3. Ho skal ha ros for å gå mot trenden

  4. Gripende og provo­serende om Kielland-saken

  5. Vel­skrevet og over­bevisende debut­roman

  6. Ei skikkeleg morosam bok!

  1. Bokanmeldelser
  2. Odd Kristian Reme
  3. Alexander L. Kielland-ulykken
  4. Mellomspill
  5. Bokanmeldelse