Essensen av alt godt fra New York

Nykommerne Wives er en vennegjeng fra Queens.

Wives trår til fra første sang. Foto: Rachel Cabitt

  • Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Wives: «So removed» (City Slang/Playground)

Et nytt band som øyeblikk fester seg, er herlig. Når Queens-kvartetten Wives i tillegg valgte bursdagen min i mai til å gi ut sin første singel, er det bare å gi seg over.

Jeg er langt fra den eneste som har merket meg dem. På ekte New York-vis blander debutsinglen «Waving past Nirvana» Lou Reed med Velvet Underground. Postpunk, scuzz-rock, darkwave og coldwave er blant merkelappene låten har fått.

Selv kaller vokalist Jay Beach sangen et mislykket forsøk fra hans side på å mikse hip hop-artisten Kool Keith med rockeren Lou Reed, men at bandet redder låten og får ham selv til å leve opp til det.

Komplisert? Ikke i forhold til teksten. Den bygger på buddhistisk filosofi og handler om en person som har utviklet seg langt nok til å åpne sitt tredje øye, men velger å bytte det hele bort for å vende tilbake til livets lidelser. Eller noe sånt. Det finnes dem som vil kunne forstå dette bedre.

Foto: Milah Libin

Om du vil, kan du også ta tittelen som et hint til gode, gamle Nirvana. En tøff låt er det uansett. Vi bringes tilbake til tiden da New York var pønkens vugge, og klubben CBGB var der det skjedde. Samtidig hadde ikke Wives vært hva bandet er, hvis ikke folk som salige Mark E. Smith i The Fall hadde kjørt pønken gjennom kjøttkverna i en mannsalder etterpå.

De havner dermed et godt stykke unna The Ramones, men det er på sin plass at begge kommer fra Queens.

Neste kutt, «The 20 teens», minner om den gang band som nordirske The Undertones visste hva et refreng var. Ifølge plateselskapet ble sangen skrevet etter at Beach satt på en restaurant i Bushwick som spilte A-ha på anlegget. Han tenkte at teksten like gjerne kunne vært this is the ’80s, this is the ’80s, og dermed gjorde han et forsøk på å skrive en sang for 2010-årene.

Samtidig har Beach sagt at den ble til etter at han hørte en sang av A Flock of Seagulls og en venn påpekte at den kunne ha hett «The 1980s», for det var alt han kunne tenke på da han hørte den. Beach lo og sa at han ville skrive en sang kalt «The 20 teens».

Så var det A-ha eller A Flock of Seagulls som utløste ideen om å skrive sangen? Kanskje er hele historien en myte, men det er i så fall hva rocken er bygd på.

Deretter får vi lalala-koring i «Servants» som en blanding av Lou Reed, Mott the Hoople og en popgruppe fra 60-tallet. The Fall skinner gjennom mens Beach spytter ut teksten om folk som er tjenere for høyresiden.

Foto: Milah Libin

Med disse tre sangene sendes Wives opp mot toppen av årets nykommere. I tillegg til Jay Beach består bandet av gitarist Andrew Bailey, bassist Alex Crawford og trommis Adam Sachs.

Den skurrende støyen til Sonic Youth, et annet New York-band, er en del av lydbildet. Og har det virkelig gått 18 år siden The Strokes fra samme by debuterte? De hadde den samme ungdommelige storby-kulheten som Wives har nå.

Pixies bør vel nevnes, mens bandets egne forbilder er glamrockeren Marc Bolan og forfatteren Maggie Nelson.

Skulle Wives lagd en fullkommen plate, burde de ventet til resten av låtene holdt samme nivå som åpningen. På den annen side er det den som gjør at fine kutt som «Why is life» og «Hideaway» ufortjent havner i skyggen.

Slutten er sterk nok til å trenge gjennom på sitt eget, myke vis. «The future is a drag» er en allsang på den tiden av døgnet da det er like før søvnen tar deg.

The future is a drag

We blew it just for kicks

En noe depressiv slutt for et band som så vidt har begynt.

Beste spor: «Waving past Nirvana», «The 20 teens», «Servants», «The future is a drag».

Publisert:

Mest lest

  1. Vgs-elevene får komme tilbake på skolen onsdag

  2. Fond utbetaler 61 millioner kroner til Stavanger

  3. Arbeids­ulykke ved vindkraft­verk – mann satt fastklemt i bil

  4. Bil truffet av steinmasser - mann til sykehus

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse