Palestinske skjebner i historisk ramme

DEBUTROMAN: Ambisiøs sammenfletting av individuelle livsløp og kampen for et fritt Palestina.

Publisert: Publisert:

Isabella Hammad har skrevet en god bok om kjønnsforskjeller og klasseskiller i Stavangers palestinske vennskapsby Nablus.

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6

Isabella Hammad: Pariseren eller Al-Barisi. Oversatt av Pål H. Aasen. 598 sider. Pelikanen.

«Pariseren», debutromanen til 27-årige Isabella Hammad, oppvokst i London med irsk-britisk mor og palestinsk far, har hatt en formidabel suksess. Ikke bare vant boka Palestine Book Award for 2019 og er blitt oversatt til en rekke språk, den har også høstet strålende kritikker, noe uttalelsene til Zadie Smith og Jonathan Safran Foer, trykt på omslaget til den norske utgaven, understreker. Her betones det at Isabella Hammad viderefører realismen fra Flaubert og Stendhal og byr på «en sublim leseropplevelse». Teksten karakteriseres som «et underverk», «ualminnelig klar og vakker», en krysning av et «gripende» historisk epos, en «medrivende romanse» og en «avslørende familiekrønike» som formidler både «glede» og «tristhet».

Dette er høystemte, store ord om en ambisiøs, vidtfavnende roman som knapt er noen virtuost formet page turner, men som like fullt har mange kvaliteter.

En annerledes, mindre agitatorisk og mer nyansert Palestina-roman

Handlingen strekker seg fra 1914 til 1938 og sprer seg fra Midtøsten til Frankrike og med Nablus, Stavangers palestinske vennskapsby, som viktigste peilepunkt. Fra Nablus stammer forfatterens egen familie, her lar hun de fleste av de mer enn hundre fiksjonsfigurene, mange av dem listet opp innledningsvis, utfolde seg. Teksten holdes i tredje person, synsvinkelen er allvitende, fortløpende formidler fortelleren hva ulike romankarakterer tenker og føler. Bare unntaksvis skimter man glimt av undertekst i denne systematisk oppbygde, langsomt fremadskridende familiekrøniken der diverse individuelle konflikter tegnes mot en dokumenterbar historisk-politisk bakgrunn knyttet til Palestinas frigjøringskamp mot tyrkere, briter, franskmenn og jødiske sionister. Uten å stå fram som enøyd propagandist med utelukkende arabiske helter og skurkaktige fiender i sikte nøster hun sammen en tekst som står til troende.

Reisen til Paris

Boka åpner med at Midhat Kamal – sønn av en tekstilhandler fra Nablus og visstnok bygd på forfatterens egen tippoldefar – i 1914 sendes hjemmefra for å unnslippe militærtjeneste. Han havner i Montpellier, studerer medisin ved universitetet, bor hos en antropologiprofessor, forelsker seg i vertens datter og blir rystet da han tilfeldigvis oppdager at han gjøres til et «vitenskapelig» objekt. Den vennlige, rasistiske professoren vil undersøke om hans primitive, arabiske hjerne kan la seg sivilisere når omgivelsene endres. Det er ikke fritt for at tanken her lett går til Edward Said og hans kritikk av vestlig kulturarroganse.

Uansett – i fullt sinne og uten å ta farvel med kjæresten reiser Midhat til Paris hvor han studerer sosiologi og filosofi ved Sorbonne, lever et utsvevende, dekadent bohemliv og innser at han er mer opptatt av poesi enn politikk, i sterk motsetning til de fleste av hans arabiske medstudenter i eksil.

Da første verdenskrig er over, drar han tilbake til Nablus, gifter seg etter mye motstand med den litt yngre, attraktive Fatima Hammad, gjennomlever et vanskelig arveoppgjør, skaffer seg en partner og går inn i tekstilbransjen, får fire barn og har en så dandyaktig væremåte at han pådrar seg kallenavnet Pariseren. For Midhat er med sine elegante klær, sin spaserstokk og sin fess en splittet outsiderskikkelse, varig traumatisert av en tapt ungdomskjærlighet og ingen politisk aktivist av det reinhårige, modige slaget.

Annerledes Palestina-roman

Derfor er dette en annerledes, mindre agitatorisk og mer nyansert Palestina-roman enn Susan Albuhawas triviallitterære, bestselgende slektsroman «Morgen i Jenin» (2010).

Les også

- Er det OK at noen fra Australia får bo i min bestemors hus, mens jeg må leve i eksil?

Hos Isaballa Hammad forenes fiksjonsfortellerens individuelle, psykologisk-realistiske perspektiv med historikerens mer distanserte forskerblikk. Dialogene flyter bra, mange scener er sanselige og derfor minneverdige, språket virker solid og er så å si blottet for klisjeer. Men teksten er ikke alltid like stram eller underholdende, det må også sies.
Her streifes mange ulike motiver og temaer – det palestinske klassesamfunnet med sitt skille mellom en velstående elite og fattige bønder, kjønnsforskjeller, generasjonsmotsetninger, religiøse maktstrukturer og minoritetenes stilling, det emosjonelle-sosiale presset som kan få mennesker til å bryte sammen, det voksende arabiske ønsket om å kvitte seg med koloni- og mandatstempelet, en langvarig generalstreik som får både briter, jøder og palestinere til å begå drap – om enn i ulik størrelsesorden, noe tapstallene gjengitt på side 596 fastslår.

I forfatterens takkeliste bak i romanen framholdes Naseer Arafats bok «Nablus: City of Civilizations» som en viktig kilde. Denne boka ble i 2008 presentert av forfatteren selv under Litteraturuka på Sting og er bare ett av mange utspill som denne kunnskapsrike, palestinske arkitekten i samarbeid med Nablus-foreningen har stått bak for å gjøre stavangerfolk og andre bedre kjent med hjembyen og den israelske undertrykkingen av befolkningen på Vestbredden.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Raser mot kriminell misbruk av krisetiltak

  2. Ingrid (76) ble smittet på bussen: – En fantastisk tur, jeg kjenner meg helt frisk

  3. Kommuneoverlege om busstur for pensjonister: – Jeg ville tenkt meg grundig om

  4. Fem koronasmittede tok hurtigbåt hjem

  5. «Som å stupe inn i luksusfellen»

  6. Drapsforsøket i Sandnes: Politiet var kjent med konflikt mellom partene

  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Midtøsten