Skjendet antifeminist

ROMAN: Oppvekst og traumer i oljealderen, på Forus og Blåsenborg, i Stavanger og Sandnes, med avstikker til rivieraen.

Publisert: Publisert:

Rune Salvesen fotografert på bybrua i Stavanger i forbindelse med hans forrige bok. Foto: Anders Minge

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 4 of 6 stars

Rune Salvesen: Antifeministen. Roman. 140 sider. Cappelen Damm.

Det kan diskuteres hvor interessant det er at hovedpersonen i en roman har mange personalia til felles med sin forfatter, og dét blir saktens gjort – det er nok å minne om oppstyret omkring fiksjonsfortellingene til Vigdis Hjorth og semi-fiksjonene til Karl Ove Knausgård. Og hvor fruktbar en slik diskusjon er, diskuteres kontinuerlig. Det er nå likevel praktisk for en forfatter å hente stoff fra steder og folk han selv kjenner til og har erfaring med, som her hos Rune Salvesen i romanen med pekefingertittelen «Antifeministen». Og det kan være underholdende for en leser å forflytte seg og se for seg stedene som inngår i handlingen.

Som enhver lokal leser vil se, er Rune Salvesen (1978, debut 2005; han er fra Stavanger og bor i Sandnes) på hjemmebane i «Antifeministen». Den vrimler med stedsnavn som Dalanuten og Blåsenborg, Vaulen og Gandsfjorden, Kvadrat og Gamlingen, der den fram til i dag beveger seg fra åttitallets og oljealderens lokale byggefelt på grensen mellom Stavanger og Sandnes, der en fersk innflytter neppe uten videre ville fornemme de finere forskjeller mellom konvergerende sosiale og økonomiske habitater. 

Hater sin mor

Her var jeg-fortellerens barndomshjem på Forus, i en «Vertikaltdelt tomannsbolig fra åttitallet. Tre soverom, stue, kjøkken, bad. En liten hage. Klynger av hus som ser helt like ut. Interessert?» Familien blei i sin tid forlatt av faren, og mor og sønn måtte flytte fra den kostbarere eneboligen til den tomannsboligen der den enslige mora siden har bodd. 

Jeg-fortelleren hater henne. Det har han gjort lenge: Bokas første setning slår an tonen der den uten krummelurer slår fast: «Tolv år gammel fantaserte jeg om å drepe moren min.» Det ble med drømmen, men nå, da fortellingen begynner og mora omsider er død av seg selv, vil han selge huset så snart det lar seg gjøre, for å kjøpe seg leilighet på sørkysten av Frankrike, samme hva kona og ungene måtte mene. Fra dette utgangspunktet får vi via sprang i tid fra her til nå, til der og da og tilbake igjen, hans oppvekst- og livshistorie fram til denne dag.

Den førtiårige fortelleren Fillip Thorstensen, som han heter, er jamgammel med sin forfatter, og har samme utdannelses- og yrkesbakgrunn som han, og helt ned i den språklige detaljen viser språkføringen («knukket», «skjønnas») at han har sine røtter her. Denne parallelliteten mellom forteller og forfatter kan selvfølgelig altfor lett tøyes altfor langt, men den gir nå forfatteren mye gratis autentisitet til sin forteller.

Misbrukt av mor

Romanens Jeg skildrer en oppvekst i forhold som nok ikke er så ulike mange andres på hans tid og sted, med den forskjellen – vil vi nå i lengste laget anta – at hans nevrotiske og ensomme, kjederøykende ulykkelige mor forgriper seg seksuelt på ham. Den delen av Fillips barndom rulles langsomt ut, mens det romanen igjennom er episk og erfaringsmessig sammenheng mellom den gutten Fillip var og det liv han nå lever både i familie og yrke, hans uelastiske forhold til kone og barn, hans antifeminisme – som han tror det er, hans herskertrang og hans vedvarende kollisjoner med personer og erfaringer som han fortsatt må dras med både i yrke og personlige oppheng.

Tittelen «Antifeministen» fungerer som en pekefingertilvisning for hvordan den skal leses, og er kanskje det minst vellykkete ved denne romanen, som i sin endeframme og språklige hverdagsrealisme ellers forteller en historie som står til troende, både i skildringen av en gutt og manns synlige dager og hans private, innbakte traumer midt i oljå og vårt distrikt.

Boka har et finurlig motto, etter Douglas Coupland, og som på norsk vil se slik ut: «Ikke la deg narre av små tegn på normalitet.» Det kan være Salvesen sikter til hovedpersonens hemmelige forhold til sin mor, for resten er til de grader opp i dagen hverdagsrealisme fra de manges delte dager. Han lurer sånn sett ingen; tvert imot er det svært så gjenkjennelig. 

Helt til slutt og utenfor fiksjonsromanens ramme – eller kanskje heller for å kunne insistere på at dette er fri diktning, har forfatteren aller bakerst lagt til enda en halvgardering i form av et «In memoriam» til sin egen mor, «som var en god mor, og ikke har noe med handlingen i denne boken å gjøre». Så var det kanskje ikke så litteraturteoretisk utidig å fundere på hvor fiksjonen begynner og forfatterbiografien slutter, likevel. Eller omvendt.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Regjeringen vil åpne for reiser til Danmark – Sverige er fortsatt til vurdering

  2. Siktet for draps­forsøk på politi­tjeneste­menn: Var i besittelse av over 30 våpen

  3. Regjeringen blar opp 26 milliarder kroner - sjekk tiltakene for Rogaland

  4. Vikings treningsbørs: «Da kokte det godt i Tommy Høiland»

  5. Svært saktegående kø på E 39 gjennom Ålgård

  6. Drømmevær: Kan bli 25 grader i pinsen - ikke én sky i sikte

  1. Roman
  2. Bokanmeldelse
  3. Litteratur
  4. Anmeldelse