Bare et kromosom unna

BOK: Sårt, vakkert og elegant om de første årene med et barn som kanskje ikke «får passere som et menneske».

Publisert: Publisert:

Linda Gabrielsen skildrer i «Entré» hvordan mora opplever det barnet hun har født, et barn som har downs syndrom. Foto: Gyldendal

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Grade: 5 of 6 stars

Linda Gabrielsen: Entré. Roman. 186 sider. Gyldendal.

Et sted i Linda Gabrielsens (1974, debut 2005) stilfulle roman «Entré» står disse setningene: «Akkurat nå kan alle se hvor vakker du er med øynene lukket, hendene lett bøyde, kroppen pustende, du oppfyller alle forestillinger om et nyfødt barn.»

I en tilsynelatende distansert tredjepersonform skildrer Gabrielsen hvordan mora opplever det barnet hun har født, hvordan hun tenker på og opplever gutten, hvordan han ser ut og oppfører seg, hvordan hun tar seg av ham og skjermer ham, samtidig som hun tar ham ut der folk og landskap er, først og fremst til «havet».

De fleste kapitlene heter vekselvis «Intensiven» og «Havet» før de nærmere slutten fører fram til ett som heter «Etterdønninger». Da nærmer gutten seg skolealder, og leseren har fulgt ham fra før han ble født, og det så etter nedkomsten måtte gå opp for foreldrene at han ikke var som barn flest, at han heller ikke ville vokse seg til som «alle» andre, at han ikke ville kom til å forstå og oppføre seg «normalt», at han ikke ville komme til å beherske et språk som kvalifiserer til fullt medlemskap der mennesker omgås.

Eller dyr, for den del. Han er uten frykt, har ingen fornemmelse av at en hund kan reagere heftig når et menneske nærmer seg på abrupt vis, eller at det ikke lar seg gjøre å dytte hundebæsjen tilbake dit den kom fra. 

Gutten har downs syndrom, «bare et kromosom unna» (143) til «(a) t du får passere som et menneske» (34), mens mora har heltidsansvar for den ansvarsløse sønnen. Det er sårt å følge dem i hennes oppslitende samvær med og omsorg for gutten, han innestengt i sin downs, hun i sin daglige ensomhet, til bristepunktet fylt av kjærlighet og hat til ham – samtidig som hun har mennesker overalt rundt seg, som etter hvert får henne til å se ham slik hun tror de andre ser ham. Og de unnser seg ikke for å fortelle henne at dette barnet, som er sønnen hennes, «kunne vært forhindret». 

I et siste, fortvilet forsøk på å dra gutten inn også i andres omsorg gjør hun «det som en mor aldri gjør», og som tar denne gripende og stilige romanen «Entré» fram til sin overbevisende avslutning.

Publisert: