Godt og vondt om Mumbai-terroren

FILMANMELDELSE: I to timer dreper terroristene gjester og ansatte på Taj Mahal i Mumbai. Det er utmattende å se på, selv når det er godt laget.

Publisert: Publisert:

Kelneren Arjun (Dev Patel) prøver å berge så mange gjester han kan mens terroristene skyter vilt rundt seg på The Taj Mahal Palace Hotel i Mumbai. Foto: Many More Media

Grade: 5 out of 6 stars

«Hotel Mumbai», drama/thriller, USA/India/Australia. Regi: Anthony Maras. Skuespillere: Dev Patel, Armie Hammer, Nazanin Boniadi, Tilda Cobham-Hervey, Anupam Kher, Jason Isaacs. 2 t. 3 min. Aldersgrense: 15 år.

26. november 2008 kommer Arjun (Dev Patel fra «Slumdog Millionaire» og «Lion») på jobb på The Taj Mahal Palace Hotel i Mumbai. I den overdådige luksusen og dekadensen jakter islamske terrorister på folk de kan drepe eller ta som gisler. Arjun og de andre på hoteller har noen fryktelige og dødelige timer foran seg. Fælt, men altså sant.

Minst 172 mennesker, blant dem minst 35 utenlandske statsborgere, ble bekreftet drept i Mombai. Nærmere 400 personer ble skadet i de vanvittige angrepene på hoteller, en café, en kino, en jernbanestasjon og et sykehus, blant annet. «Hotel Mumbai» følger både terroristene, ansatte og gjester på The Taj Mahal og i korte glimt pårørende og politifolk. Dette er historien om sånn det kan ha blitt opplevd, altså basert på faktiske hendelser.

Mye blod

Noen terrorfilmregissører unngår å vise selve drapene. Her får du se, om ikke alt, så mye. Noen vil synes det er for mye. Henrettelser, skyting inn i menneskemengder, mye blod og mye hensynsløshet.

De hotellansatte og gjestene kjemper en desperat kamp for å redde seg selv og andre. Et overklassepar med baby og barnepike gir filmen masse følelser, det samme gjør Arjun, som har kone og barn hjemme. En russisk drittsekk (?), de tapre hotellansatte og de desperate gjestene jages rundt av kalde, kyniske terrorister. Utenfor står et forvirra og dårlig organisert politi og gjør fint lite. Filmen følger hendelsene kronologisk. Det er to intense og vonde timer. Hva som skjedde er godt fortalt. Hvorfor det skjedde får vi ikke vite så mye om, bortsett fra at terroristene har en stemme, Broder Oksen, som forteller dem hva de skal gjør, minner dem om paradis og pisker opp stemningen.

Foto: Many More Media

To intense timer

Motsatsen til terroren kommer i form av gjestenes og de ansattes samhold, servert med litt for høytidelige taler om nettopp mot og samhold. Akkurat det knirker litt når filmen insisterer på å legge seg nært sånn det faktisk var. Heldigvis er det små glimt av mennesker som feiger ut, velger feil og ikke kan gjøre noe til eller fra. Som så ofte før når filmer tar for seg denne typen hendelser er det meningsløsheten som setter seg sterkest. Hvorfor? Og akkurat det fortelles det lite om, bortsett fra noen hint om en kombinasjon av kynisk, religiøs hjernevask, et hint av kolonialisme og «oss mot dem» og - selvsagt - penger.

«Hotel Mumbai» lykkes med å skildre grusomhetene, frykten, panikken og altså det totalt meningsløse ved terroren. Dev Patel og resten av skuespillerne er gode, spenningen holdes i to timer og regissør Anthony Maras slipper ikke taket i oss.

Utmattende

«Hotel Mumbai» er en voldsom film, en to timer lang fortelling der folk dør på grusomt vis nesten fra start til slutt. Den byr på noen få, mellommenneskelige lysgilmt, med de drukner i flommen av mørke. Disse terror-filmene, uansett hvordan og hvor godt de er laget, kan vi veldig godt se, men for meg holder det med én gang. Det gjelder også «Hotel Mumbai», som er en god film, om den er aldri så mye badet i blod og elendighet. Kanskje gjør de oss litt klokere? Kanskje minner de oss om hvor fæl terroren faktisk er? Hva vet jeg. I sensuren heter det at filmen har «store mengder nærgående og realistiske draps- og voldshandlinger». det er ingen overdrivelse. Det er vondt og utmattende å se på, selv når det er godt laget.

Publisert: