Grei story, kjedelige folk

KRIM: Agnes Lovise Matres vestlandskrim selger godt. Antakelig fordi hun lager greie krimgåter. Men folkene hennes er kjedelige, og språket er flatt, mener vår anmelder.

Publisert: Publisert:

Agnes Lovise Matra fra Haugesund har levert en ok tredjekrim, men bare ok.

Grade: 3 out of 6 stars

Agnes Lovise Matre: Iskald. Krimroman. 291 sider. Gyldendal.

Tre ting må være på plass hvis en krimbok skal være virkelig god:

Folkene i den må være interessante.

Språket må være godt.

Historien må være spennende.

Dette er så banalt at det nesten er pinlig å si, men det er likevel sant. Derfor er det faktisk veldig få krimforfattere som virkelig lykkes. Noen er ekstremt flinke til å beskrive mennesker og miljø, og gjør det i et glitrende språk. Andre lager en solid story med god framdrift og driv.

Agnes Lovise Matre gjør det siste. Hun er, i sin tredje krimroman, rutinert og effektiv i selve fortellingen. En av deltakerne i triatlonet «Norseman Xtreme» blir funnet død i Eidfjorden - men han er selvsagt ikke druknet.

Der starter jakten på en morder, og en forklaring som binder sammen alt som rotes fram i og rundt livet til den drepte: En barndom full av mobbing i småbygda i Hardanger. En arv som gjorde ham rik over natta - og dermed sikret ham ny status, særlig blant jentene. Tung og undertrykkende pietisme. Kokain, poker og forbudte forhold i storbyen Bergen.

Jo, det henger i hop, og gåten er skrudd sammen slik at vante krimlesere ser tegnene ganske tidlig - uten å være skråsikre på å ha avslørt forbryteren.

Men det andre svikter. Matres persongalleri er dels kjedelig, dels klisjepreget. Den tidligere rektoren ved den kristelige skolen er en skikkelig mørkemann, selvsagt, fordomsfull og fordomsfullt tegnet.

Les også

Vestlandskrim i hardt vær

De ansatte ved lensmannskontoret er høyst ordinære; i beste fall middels interessante: Én har dårlig samvittighet fordi han ikke følger opp sønnen som bor med moren, en annen sliter etter forrige dramatiske sak, en tredje liker skiskyting...

Gjesp.

Egentlig liker jeg normale folk, også i krimhistorier. Derfor liker jeg Ann Cleves sine romaner - og derfor liker jeg Kolbjørn Hauges bygdekrim. De to forfatterne har nemlig språk som gir karakterene liv, de klarer å danne små drama i grå hverdager, de vet at personligheter skapes i detaljene, særpreg i dialogene. Det gjør ikke Matre: Hennes folk leverer beskjeder til hverandre når de snakker, vi oversvømmes av «sa han», og vi blir på ingen måte grepet av at politifaren lar guttungen vente på Flesland en time for lenge.

Publisert: