To bøker i ett

BOK: Sommerpilslys fortelling fra skjærgården og stout-mørkt rettssalsdrama i en og samme bok.

Per Schreiner er aktuell med boka «Houellebecqs hytte».
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Per Schreiner: Houellebecqs hytte. Roman. 112 sider. Tiden.

Den åttende boken til Per Schreiner (f. 1965) byr på to kortromaner som kan sies å stå i forhold til hverandre; den ene en sommerpilslys fortelling fra skjærgården, den andre et stout-mørkt, dog ikke overgjæret, rettssalsdrama. 

Schreiner har skrevet om norsk hytteliv før, men denne gangen er han såpass dristig at han plasserer fransk litteraturs «enfant terrible», Michel Houellebecq (f. 1956), midt i den norske hyttesommeren, med softis, reker og hvitvin, påhengsmotor, fiskestang og det hele. Såpass må vel Houellebecq tåle, som selv så hensyns- og hemningsløst tar for seg i egne bøker. Skjønt Schreiner kan jo ha innhentet aksept. 

Teksten innledes med et sitat fra Houellebecqs «Utvidelse av kampsonen», som i grunnen like gjerne kunne vært formulert av Schreiner selv: «Jeg kjøpte en rosinbolle. Dagen var varm, men litt trist, som søndager ofte er i Paris, spesielt når man ikke tror på Gud». Fortellingen som deretter tar til som et eventyr, «En gang for lenge siden ...», består av 21 korte kapitler og munner tematisk ut i en sirkelkomposisjon.

Læreren Claes og ingeniøren Henrik har med sine respektive familier tilbrakt alle sommerferier på hyttefeltet, der de i hemmelighet beundrer og fantaserer om Silje i nabohytta. Da hun blir gift med Houellebecq, som til og med baker proustske madeleinekaker til møter i velforeningen, blir de tre mennene etter hvert til et ferietrekløver som tilbringer en del tid sammen både til lands og til vanns. 

Fortellerposisjonen er allvitende, stiltonen tørt observerende og nøkternt konstaterende, uten utbroderende symbolikk eller metaforikk: «Etter at de hadde snakket om konene sine, følte de at de kjente hverandre noe bedre». Tidvis fortoner det seg nok noe langtekkelig og ensformig, selv om Schreiner «jukser» litt ved å ha Houellebecq til en av hovedpersonene og dermed gjør teksten interessant alene i kraft av det. Samtidig er det vel også sånn livet stort sett er utenfor oppdateringene på sosiale medier: «Bortsett fra at alle var et halvt år eldre og de hadde fått ny kjøkkenbenk, var alt som før». 

Kanskje er også dette kjernen i fortellingen; å imitere late sommerdager, da nesten ingenting «viktig» hender: «Alt ville forandres så sakte at de nesten ikke la merke til det». Man tenker vel gjerne på sommerferien med en viss poetisk varme. Sånn sett oppleves nok Schreiners alltid stilrene, klare prosa litt i kjøligste laget her.

Protokollstilen gjør seg også gjeldende i den andre kortromanen (eller novellen), en femti siders sak med tittelen «En lang rekke ulykker» og motto fra Vonnegut: «I was a victim of a series of accidents, as are we all». Her passer det bedre at prosaen gjennomgående minner om et rettsreferat eller en politirapport, siden det dreier seg om et drap og opprullingen av omstendighetene omkring det i den etterfølgende straffesaken. Innimellom brekkes imidlertid dette finurlig opp, idet den allvitende jeg-fortelleren bryter med den ellers strengt saklige fremstillingen: «Jenta var slank, og Øyvind regnet med at hun passet vekten og ikke spiste hele boller», og: «Faren hadde, etter et langt liv i skolen, en pedagogisk stemme han ikke klarte å legge fra seg». Teksten er for øvrig så å si dialogfri, bortsett fra enkelte innslag av indirekte tale. Den gamle tommelfingerregelen om «show, don`t tell» bryr ikke Schreiner seg om, men det skal man ikke, som ei heller med Solstad, holde mot ham.

I form og innhold minner denne korte teksten om Ferdinand von Schirach, som nærmest har global patent på sjangeren. Hos Schreiner finner vi igjen den tyske stjerneadvokatens innsiktsfulle problematisering og også oppløsning av skyld og straff, i en glassklar prosa uten overflødigheter, og påvisningen av at en forbrytelse bare sjelden utløses av en enkeltstående faktor, men langt hyppigere dreier seg om en slags kulminasjon av «en lang rekke ulykker».

I sum kan det slik være fristende å lese Schreiners to kortromaner som en hommage til nettopp von Schirach og Houellebecq, som han stilistisk-tematisk er beslektet med og muligens også henter inspirasjon fra, og således også som en lett kamuflert, skjønnlitterært formulert poetikk.

Publisert: