Her skal musikerne lære å tenke med ørene

I hjertet av Berlin har Daniel Barenboim fått til det man skulle tro var umulig: Enda en ny konsertsal, designet av stjernearkitekten Frank Gehry, og en ny musikkhøgskole.

Pierre Boulez-salen er oval, med publikum på alle sider av musikerne.
  • Arnfinn Bø-Rygg
Publisert: Publisert:

Den nye Pierre Boulez-salen åpnet midt i Berlins hjerte i mars, i Französische Strasse, i den tidligere magasinbygningen til Staatsoper Unter den Linden. Det er få skritt fra Bebel-plassen, der nazistene foretok sitt store bokbål. Ved siden av konsertsalen har også et nytt musikkakademi eller en musikkhøgskole åpnet.

Byggekostnadene for selve salen har vært på 32 millioner euro, to tredjedeler finansiert av Forbundsstaten som også vil dekke driftsutgiftene på 5,5 millioner årlig, fra 2019 til og med 7 millioner euro. Den siste tredjedelen av byggekostnadene, ca. 13 millioner euro, kommer fra private sponsorer som idealistisk har latt seg lokke av den gode klang i navnet Barenboim, samt av byggets og akademiets kunstnerisk-humanitære budskap. Her skal nemlig West-Eastern Divan Orchestra holde til og flere musikere utdannes som kommer fra Israel, Palestina, Syria, Jordan, Egypt og Iran.

Daniel Barenboim instruerer studenter ved akademiet i den fantastiske Pierre Boulez-salen.

Barenboims mål for undervisningen på akademiet er at man ikke bare skal lære sitt instrument og musikkteori. På høgskolens program står både filosofi, litteratur, historie og musikkvitenskap. Studentene skal lære å tenke, sier Barenboim, å tenke med ørene. ”Det fins storartede musikere som aldri tenker. Mange har en vidunderlig intuisjon, men intuisjon er ikke alt. Nettopp de begavede glemmer gjerne hva det skal tjene til å øve åtte timer om dagen.”

I Goethes ånd

Navnet til dette orkesteret er tatt fra Goethes diktsamling ”West-Östlicher Divan” (fra 1819), et forsoningsbidrag for den evige konflikten mellom Oksidenten og Orienten og de prekære misforståelser mellom islam, jødedom og kristendom. Både orkester og akademi var et prosjekt som jødiske Barenboim og palestineren Edward Said påbegynte i 1999, fire år før Said døde. Akademiet bærer navnet Barenboim-Said-Akademi.

Orkesteret har for lengst nådd et nivå som gjør det etterspurt over hele verden. De 110 musikerne som det består av, har i 16 år nå kommet sammen hver sommer til en intensiv arbeidsfase med etterfølgende turneer. De har spilt på Waldbühne i Berlin (altså utendørs) og ved festivaler i Buenos Aires der både Barenboim og Martha Argerich er født.

Alle har de vært enige om at orkesteret er en modell for et fredelig samliv mellom jøder og arabere. Musikerne i orkesteret skal erfare hva likhet er, ja, hvordan likhet leves, som Barenboim sier, hinsides alle politiske, religiøse og territoriale konflikter. De unge musikerne i orkesteret har motsetningsfulle politiske, sosiale eller religiøse erfaringer, synspunkter og ideer. Men det er noe som diskuteres åpent. Men når de setter seg ned og spiller sammen, lyder det som én velklingende klangkropp: Fordi de går helt opp i verket som fremføres, og som skal spilles på beste måte.

Slik ser Barenboim-Said-akademiet ut utenfra. Inni er det helt annerledes.

Enestående konsertsal

Man skulle tro det var nok konsertsaler i Berlin, og også nok med musikkakademier, Men nei. Berlin satser på musikk som aldri før. Men uten den drivende og nettverksbyggende og ikke minst fenomenale musikeren Barenboim ville det nok ikke ha gått. Når den nye konsertsalen bærer Pierre Boulez’ navn, skyldes det det lange samarbeidet mellom Barenboim og Boulez og at Boulez, som døde i fjor, og som gikk sterkt inn for dette prosjektet, hadde ideen om en ”Salle Modulable” (en sal som kan skifte form), slik Boulez selv realiserte det i Luzern.

Både Barenboim og Boulez kjente den amerikanske stjernearkitekten Frank Gehry, som fikk oppdraget, og i god humanistisk ånd gjorde han arkitektarbeidet gratis. Som akustiker ble Yasuhis Toyota engasjert, som også sto for akustikken i Hamburgs Elbphilharmonie. Også Toyota arbeidet gratis. Et lykketreff altså, av de sjeldne.

Firkantet, tenke arkitekten. Nei, oval, insisterte digirenten - hvorpå arkitekten umiddelbart tegnet skissen som førte til et uvanlig fleksibelt konsertrom, og musikkhusets logo.

Det hører til historien om salen at Gehry egentlig hadde tegnet den rektangulær (skoeskeformen). Da Barenboim så det, utbrøt han: ”Nei, den skal være oval”. Hvorpå Gehry tok frem skisseblokken og nærmest rablet ned en slik figur. Den er blitt salens og akademiets logo. Alt i salen er av tre (sedertre, som gir ekstra god resonans), det ovale grunnrisset og de to ellipsene over parketten gjør at ingen sitter lengre enn 14 meter fra musikerne på podiet i midten.

Pierre Boulez-salen er oval, og ingen skal sitte lenger borte enn 14 meter fra musikerne.

Salen kan ta 680 tilhørere, men da jeg var der og hørte den fantastiske Belcea-kvartetten, var stoler satt inn slik at noen tilhørere satt et par meter fra de fire musikerne. Selv satt jeg på en av ellipsene; det var som å sitte på en sky. Salen kan utvides slik at et helt symfoniorkester får plass i midten, men det klart at denne salen virker best for kammermusikk. Akustikken gjør tonene rundere enn i den store salen i Hamburgs Elbphilharmonie, der det er en krystallklar akustikk.

«Det umulige er enklere enn det vanskelige»

Da Barenboim i et intervju ble spurt om hvordan dette prosjektet (med både orkesteret, salen og akademiet) kunne la seg gjøre, svarte han at «Det umulige er enklere enn det vanskelige». Selv har pianisten Barenboim allerede hatt flere solokonserter i den nye salen. Og dirigenten Barenboim har ledet både store og mindre ensembler.

Hvor langt denne iherdige musikeren med sin elefanthukommelse har drevet det med Divan-orkesteret, viser en utgivelse med to cd-er som nettopp har kommet. Hommage à Boulez (En hyllest til Boulez) har den som tittel og inneholder seks verk av Boulez, hvorav komponisten selv dirigerer århundreverket Le Marteau sans maître (Hammeren uten mester) til tekster av René Char. De andre fem verkene dirigeres av Barenboim selv, men altså alle med ensembler fra Divan-orkesteret.

Boulez er alltid blitt regnet for en vanskelig komponist, og hans komposisjoner er så visst kompliserte, både å lytte til og ikke minst å spille. Men hør på klangligheten i alt det Boulez skriver, instrumentbruken som har en ytterst differensiert og nyansert klanglig overflate, men som det ligger strukturer under.

Cd-ene, som er gitt ut av Deutsche Grammophon, har på forsiden og som cover-illustrasjon den figuren som Frank Gehry rablet ned og som Barenboim var så begeistret for. «For Daniel from Frank» står det under. For Barenboim er Berlin det rette sted for Boulez-salen og akademiet. Vi er alle i eksil, sier han. Selv har den argentinsk-israelske musikeren palestinsk pass, reiser verden rundt, men har bopel i Berlin.

Publisert: