Ikke tull med bestemor

«Let him go» handler om et besteforeldrepars kamp for å redde sitt barnebarn fra en ondskapsfull stefamilie. Det er spennende, men også på grensen til det karikerte.

Diane Lane og Kevin Costner spiller fortvilede besteforeldre som kjemper for å redde sitt barnebarn. Foto: Kimberley French / Focus Feature

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Let him go

Skuespillere: Kevin Costner, Diane Lane, Lesley Manville. Sjanger: Thriller. Regi: Thomas Bezucha. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år.

Historier om fortvilte foreldre som gjør alt for å redde barna sine fra en ondskapsfull eks har vi hørt mange av. Her er problematikken flyttet til besteforeldregenerasjonen, og det gir en interessant vri på denne velkjente floken.

Hovedpersonene i «Let him go» er det eldre paret Margaret (Diane Lane) og George (Kevin Costner). De lever i fred og fordragelighet på ranchen sin sammen med sin voksne sønn James, hans kone Lorna og et lite barnebarn. Forholdet mellom svigermor og svigerdatter er av det lett anstrengte slaget, og vi aner at Lorna føler seg litt overkjørt av den velmenende, men bedrevitende Margaret.

Den skjøre idyllen blir brutt når James omkommer i en tragisk rideulykke. Noen år senere har Lorna giftet seg på ny, men Margaret har bange anelser når det gjelder den nye mannen. Mistankene blir bekreftet når hun en dag ser ham slå kone og barn utenfor småbyens supermarked. Men før hun rekker å konfrontere noen med dette, har den lille familien forduftet. Margaret finner ut at de mest sannsynlig har havnet hos den nye mannens familie i nabostaten, og legger ut på en lang kjøretur for å finne dem, med en delvis motvillig George på slep.

Etter hvert viser det seg at ting er langt verre enn de hadde fryktet. Familiens fryktinngytende matriark Blanche (Lesley Manville) levner ingen tvil om at de bare kan glemme noe samvær med barnebarnet, og demonstrerer samtidig at hun akter å oppdra ham på en helt annen måte enn den kjærlige farmoren ville gjort.

Det er lett å leve seg inn i fortvilelsen og håpløsheten de tilsidesatte besteforeldrene føler, og redselen som oppstår etter hvert som det går opp for dem at barnebarnets nye familie er mafiaaktig gjeng med psykopater.

Samtidig fører dette grepet til at det aldri er noen tvil om hva som må gjøres, og vi får ingen problemstilling hvor barnets beste sees opp mot besteforeldrenes behov for kontakt. Det kommer små drypp som antyder en større nyanserikdom hos filmens skurker enn det de får anledning til å framvise her, og kanskje er disse tydeligere i boka filmen er basert på. Det er også et par andre sidespor som blir litt dårlig fulgt opp, slik det gjerne blir når en roman skal presses inn i en 2 timer lang film.

Den er likevel i aller høyeste grad velspilt, og den fortettede stemningen som oppstår idet den bikker over fra relasjonelt drama til nervepirrende thriller er av det slaget man kjenner i magen. Det er klart det er lett å røre ved følelsene våre når det er et barns ve og vel som står på spill. Men det er ikke helt nok til at man lukker øynene for et par i overkant lettvinte løsninger.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Bra britisk spiondrama frå Den kalde krigen

  2. Varmt om livet før døden

  3. Masse å le av med Mann (50)

  4. Ny tv-serie om sex og samtykke. – Sjå denne, skriver vår anmelder

  5. Familiefaren fikk Parkinson - og laget en nydelig film om det

  6. Spinnvill svindlar­historie

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Filmanmeldelse