Ta lodd. Garantert gevinst.

Hvis du investerer litt tid i John Grant, betaler han deg tilbake i rikt monn.

John Grant har besøkt Stavanger to ganger. her er han i Stavanger Konserthus i 2015.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

John Grant: «Boy From Michigan» (Bella Union)

To av de største konsertopplevelsene mine i Stavanger har vært med John Grant. En under Numusic og en i Stavanger Konserthus. Etter hver av dem har vi blitt stående, mange av oss euforiske, meg også noen litt spørrende. «Jeg likte det, men ikke det». «Hvorfor holder han seg ikke til sånn og sånn?».

Vel, John Grant holder seg ikke til noe som helst. Han gjør det ikke veldig enkelt. Ikke denne gangen heller. Han åpnet med en åtte minutter lang eskapade der synther og perkusjon og saksofon og ymse og diverse krangler og slår seg fram, før han sjøl overtar med sin gromme røst og hente det hele hjem.

Der er her hans unike stil og evner ligger. John Grants verden er et ganske stort sted der ytterpunktene ligger i tung, hard og grenseløs elektronika i øst, og en varm, piano-crooner langt der borte i vest. Å male et såpass stort lerret er forferdelig vanskelig, særlig når han gjerne reiser hele strekningen på et par minutter. I det ene øyeblikket er han en tradisjonalist fra vestkanten som spiller og synger en fin sang nokså rett fram og ferdig med det. Så tar han et ordentlig magadrag, skrur på strømmen og drar med seg sine frilynte venner på østfronten inn i kakofonien.

Det er ikke enkelt, men du verden for en gevinst man får hvis man tar godt med lodd og bruker tid på denne basaren.

Tidløs type

Grant flyttet til Island og har bodd der som en slags trist, refsende emigrant de siste 10–12 årene. Han synger om et Trump-preget USA som ikke virker («That thing in the White House»), med en viss melankoli. Han synger om helter og skurker i små fortellinger om en forvirrende og delvis ødelagt verden. Albumet er en intens opplevelse, noe som ikke vil overraske noen som har hørt den fabelaktige rekka med «Queen of Denmark», «Pale Green Ghosts», «Grey Tickles», «Black Pressure» og «Love Is Magic». Der er det to seksere, de to første, og resten solide femmere. Det er bare å høre seg opp.

«Boy from Michigan» føyer seg fint inn i rekken i det som er et sterkt kunstnerskap, men som aldri mister av syne det enkle uttrykket god popmusikk og god brumlebass-rock kan by på. Det er noe tidløst over John Grant. Tidløst er kanskje ikke helt presist, for han låter ytterst moderne. Men han er både her og nå, i spissen for utviklingen, og samtidig sittende foran et piano et stede i Amerika for 50–60–70 år siden.

De litt svake sporene kan du telle på halvannen finger.

Hvileløs

Noe er flytende, utsvevende filmmusikk som er både episk, klaustrofobisk og lyrisk. Andre sanger er veldig konkrete, lette å dekode og ganske umiddelbare. Og uansett hvor han beveger seg er det et stort følelsesregister i sving. Han er sint, glad, ulykkelig, forbanna, trist, forelsket og i det hele tatt. Denne gangen er han særlig opptatt av oppvekst, og den umulige amerikanske drømmen. De to har mange treffpunkter:

Beware, when you go out there

they’ll eat you alive if you don’t care.

The American Dream can cause scarring

and some nasty bruising.

Variasjonen er stor, referansene mange og, hvis det skulle være uklart, dette er ingen «easy ride» inn i enkel musikk. Likevel er John Grant enkel å like. Plutselig dukker det opp noen nydelige partier, noen eksepsjonelle melodilinjer eller noe annet kvess som gir en liten pause fra et stort og krevende lerret. Og ikke minst: John Grants musikk er spennende. Han står aldri i ro. Han vil noe, han leter, han grubler og han finner. Så starter han på nytt.

Flott album, fin type, og neste gang han er i nærheten – hvis vi blir så heldige igjen – må du komme deg på konsert.

Beste spor: «Billy», «The Cruise Room», «Boy From Michigan»

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Lekkert og smakfullt

  2. Flott oppfølger

  3. Gjennom­ført flotte versjoner av Georgia-rela­terte låter

  4. Skikkelig gode drid

  5. Hva skal vi leve av etter olja? 90-tallsnostalgi er en mulighet

  6. Rett fra rockeklubben

  1. Plateanmeldelser