Bare en enkel landsens gutt, eller?

En fortelling om kjærlighet som svinner hen.

Helle Helle er født i 1965 og oppvokst i Rødby i Danmark. Hun har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger og er oversatt til over 20 språk.
  • Anna Kvam
    Anna Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Helle Helle: «Bob». Roman. 160 sider. Oversatt av Trude Marstein. Oktober.

Hverken i livet eller litteraturen får vi full tilgang på andre menneskers indre. Som medmennesker må vi kommunisere for å forsøke å komme hverandre nær. Forfattere må dikte sine personers sjelsliv. Hva oppstår så når den fortellende nærmer seg erfaringer som ikke er ens egne? Dette er ett av spørsmålene den prisbelønte danske forfatteren Helle Helle undersøker i «Bob».

Helles åttende roman er løst knyttet til den forrige – «De» (2018) – hvor en ung jente og hennes kreftsyke mor er hovedpersonene. Etter dødsfallet flytter datteren inn på gården til kjæresten Bob. I romanen «Bob» – oversatt av Trude Marstein – er det han som står i sentrum, da paret i begynnelsen av 20-årene flytter fra landlige Rødby og inn til en København-forstad.

Men selv om Bob bærer med seg et ekko av alle de litteraturhistoriens unge menn som drar ut i verden for første gang, er han hverken noen lykkelig Askeladd eller ekte bondestudent. Det er kjæresten som skal til hovedstaden for å studere og som klatrer den sosiale stigen i full fart. Og hun fører ordet: Flytter Bob og jeg da til Vanløse (...) innledes romanen, og hun fortsetter – om enn som en slags skygge – å fortelle om Bob i året 85/86.

Helles tilknappede språk konsentreres nesten utelukkende om konkrete ting og hverdagsligheter. Selv om romanen kan leses både som en samfunnskritikk og oppvekstfortelling, unngår hun dermed klisjeer; leseren må selv dikte.

Det krever vel mye tålmodighet med skildringer av Bobs vaskeseanser, kaffedrikking, matlaging og trasking i gatene. Men i fraværet av store, forklarende sveip åpner det seg et vidt rom, som gjør romanen rik på tolkningsmuligheter. Kanskje er Bob bare en dagdriver som ikke så for seg å jobbe som ekstravakt, men på den annen side ikke [egentlig] hadde sett for seg noe som helst?

Eller vitner hans overentusiastiske «Hei hei!» til bussjåførene om en godtroende landsens gutt sitt kræsj med storbyens sosiale koder? Helles såre skildringer av Bobs møter med barnevogntrillende mødre innvarsler også det unge parets utfordringer i relasjonen: er han innerst inne – i motsetning til partneren – klar for både hus og barn?

Men hvem vet? Bare Bob, og det er ikke han som fører ordet i denne fine romanen. Det er hun som slår fast at Bob så gjerne ville begynne å tenke framover, men at et eller annet i ham trakk hele tiden bakover.

Spørsmålet om hvordan det skal ende med disse to i tosomhet, trenger seg stadig sterkere på. Fortellergrepet skaper dessuten radikal åpenhet i møte med hovedpersonen. Gjennom muligheten for at hans versjon ville vært annerledes, minnes vi om blindheten vår i møte med hverandre – både i livet selv, og litteraturens verden.

Bob er likevel beskrevet av en som ser hans mange kvaliteter godt, om enn i retrospekt. Han skildres ofte på nydeligste vis, som ettertenksom, hensynsfull til det selvutslettende: For ikke å forstyrre lot han være å hente en klunk vann, helt til han hadde kremtet så lenge og inderlig at det bare fikk være.

Fortellehandlingen kan dermed også leses som en kjærlighetserklæring i seg selv. At romanen også åpner også for denne dimensjonen, sier sitt om Helles litterære begavelse.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Glitrende

  2. Hun har jobbet førti år i barnevernet. Nå har hun skrevet bok – også om egne feil

  3. God og gripende lesning

  4. Ambisiøst? Ja. Vellukka? Nei.

  5. Hvorfor døde kona di, Thor?

  6. Spennende og varm og nydelig og ekkel

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse