Tørke i det mørke West-landet

Plutselig var det et album her, et langt, masete album med bitte små spor av den smågeniale Kanye West.

Kanye West har samlet nesten to timer musikk på sitt nye album. Det er i alle fall halvannen time for mye.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 2 out of 6

Kanye West: «Donda» (Universal)

På godt og vondt er det ikke lett å bli klok på Kanye West. På søndag, litt plutselig, slapp han «Donda», et album som inneholder hele 27 låter. Det tar deg 1 time og 48 minutter å komme gjennom alt sammen, og etterpå var i alle fall denne anmelderen sliten og en mer enn en anelse skuffet. Mannen som nå vil bytte navn til «Ye» kan være en ekstremt kreativ og effektiv kokk på sitt beste. På sitt verste er han et surrehue som soper sammen kreti og pleti, kaster det i miksmasteren og satser på at hiphopen hans blir kul uansett. Sånn er det ikke, og «Donda» viser hvorfor.

Donda var Kanyes mor. Hun døde etter en operasjon for 14 år siden. Kanye åpner ballet med en kvinnestemme som repeterer navnet i et minutt. Ok, greit nok.

«Jesus is King», hans forrige album, var en gyngende affære med rundt 50/50 godt stoff og mislykka gnål. Denne gangen bikker det over, selv om det starter fint med Jay-Z som gjest på friske og originale «Jail». Så går det bratt nedover. Kanye virker å ha sittet i studio og bare gjort vilkårlige ting, snakket, sunget, samplet og laget ting her og der uten en større plan. Det er utmattende å høre på den endeløse idétørken. Ting som tidligere ville vært små, kule avbrekk i en sang er nå ... sangen.

Og det varer og det rekker

Kanyes personlige minnebok, hans studiopåfunn og triste indre ligger som et tåkelag over det aller meste. Noe er sakralt, nesten munkeaktig, gjerne stemt i moll. Mye er seigt og mørt, noe som er helt fint, hvis det ikke ble så massivt. Det meste er for langt, nesten ingenting bryter monotonien i 1 time og 47 minutter og han treffer ikke veldig godt på melodier, produksjon eller innholdet for den del. Flere steder gjør gospelen – «gospelen» – fra «Jesus is King» comeback. «Hurricane» for eksempel, har litt av det i seg, og «Praise God», som åpner med en preken. Men altså: Det varer og rekker, rekker og varer. Undertegnede måtte ha en runde rundt nullen for å nullstille midtveis.

En lang gjesteliste frisker opp. The Weeknd, Jay Electronica, Dababy, Travis Scott, Young Thug og noen til frisker opp. Det er alltid gull på Kanyes plater, selv om vi stadig oftere må grave dypt etter det. Lauryn Hill er samplet på en låt, «Believe What I Say», som skiller seg ut i veldig, veldig positiv retning. To-tre, kanskje fire, låter hører hjemme på en Kanye-spilleliste. Resten er fyll til en stadig lengre liste over likegyldigheter fra Ye. For å gni det inn kjører han et par sanger i reprise, skriver «pt 2» bak tittelen, og tar med nye gjester.

Var det noe vi ikke trengte nå, så var det ekstraomganger!

Kutt! Kutt!

Det kan være musikalsk (og psykologisk) interessant å komme inn i hodet på en fyr som har litt «galen geni» i seg. Da må det imidlertid ryddes først, og for å være helt ærlig: Kanye framstår som mer og mer gal, og stadig sjeldnere som genial.

Alle artister har sin utvikling. Hvis du lytter til Kanye Wests album fra «Donda» og bakover, kan du høre at kvaliteten stiger for hvert år.

For å øke surret rundt utgivelsen gikk Kanye ut på Instagram og sa at Universal hadde sluppet albumet uten hans velsignelse. Det lukter PR-stunt, falsk krig og kreativ markedsføring. Kanskje ikke så dumt, for dette albumet trenger strengt tatt den drahjelpen det kan få.

Beste spor: «Believe What I Say», «Jail»

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Fanger et liv mellom fet og følsom

  2. Coldplay er ok, hvis alt du vil ha er komfort

  3. Hun er på vann­vogna, men musikken er alt annet enn edruelig

  4. En av årets beste country­plater

  5. – Vestkystrock for værbitte vestlandsfolk

  6. Galskap satt i glimrende system

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikk