Goddamn, jiggy-jiggy-jigg, det funka til slutt med Arif, Unge Ferrari og SSO. Men du all verden så dårlig de startet.

KONSERTANMELDELSE: Goddamn, jiggy-jiggy-jigg, det funka til slutt med Arif, Unge Ferrari og SSO. Men du all verden så dårlig de startet.

Unge Ferrari med Stavanger Symfoniorkester Foto: Pål Christensen

  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Du vet det klippet der Theresa May danser i Kenya (google it)? Vel, noe av den samme følelsen meldte seg da Unge Ferrari, Tomine Harket og Stavanger Symfoniorkester slumret seg gjennom «Nostalgi 3Millioner», en låt som i sin orginale versjon må sies å være godt bearbeida og tungt produsert. Mens Harket og Ferrarien drev med en slags mumlefestival samtidig som lydmannen rotet, spilte SSO sin del stivt og beskjedent. Nitrist, for den sangen er jo en av de nye perlene fra denne generasjonen med emosjonelle r’n’b-tøffinger. «Jeg har sett deg gråte, jeg har sett deg naken...».

Nei, de første minuttene av denne konserten tenkte jeg at dette var verdens dårligste idé. Heldigvis kom det seg.

Arif og SSO. Foto: Pål Christensen

Slow starters

La oss ta rammebetingelsene. Fredag kveld spilte Unge Ferrari og Arif sammen med SSO i Konserthuset. Hvis du ikke vet hvem de er, kan vi kort fortelle at SSO er en forkortelse for Stavanger Symfoniorkester, en svært trupp høyt skolerte musikere som i hovedsak spiller klassisk musikk. De to andre, Arif og Unge Ferrari, vet alle hvem er. Hvis ikke er du gammel. Gratulerer med det. Denne kvelden var en slags utstrakt hånd fra SSO til de som IKKE er gamle, og som kan sangene til Arif og Unge Ferrari, men ikke kjenner Brahms eller kan stave Tsja.... Tjsja... Tchja... navnet på gamle komponister. Sammen med storsponsor Stato...sorry, Equinor, har de laget en slags «Til ungdommen»-kveld, og det er en fin ting. Symfoniorkesteret er - la oss være ærlige - et skamdyrt opplegg som trenger legitimitet utover dem som kan stave.....Tsjak...Tsjaik.... navnet på gamle komponister. Orkesteret i Stavanger er - og det står i både strategiplaner og søknader - framoverlent og innovativt, og dette prosjektet er en del av dette arbeidet.

Tomine Harket Foto: Pål Christensen

De har gjort det med jazzband, med popartister, techno-pionerer og med den ene og den andre. På gode dager ganger funker det knallgodt og løfter popmusikken opp til et nytt nivå. På dårlige dager....vel, not so much. Etter to låter fredag kveld, og altså den klamme Theresa May-danser-følelsen, var vi på vei mot en not so much. Kleint, stivt, keitete, urytmisk og en slags hund/katt-kjemi.

Mitt tips: de hadde ikke øvd nok.

Men så skjedde det noe.

Stigning, stigning

Fra tredje låt, «Du fortjener å være alene», kom varmen på, skuldrene ble senket og litt etter litt blir orkesteret og vokalistene venner. Her kom et tungt, tøft og hardt orkesterarrangement, pumpet fram av trommis Børge Fjordheim, som hele kvelden fungerer (godt) som the missing link mellom de framme på scenen og de bak. Arif og Unge Ferrari, viktige druer i den nye r’n’b-vinen, veksler på å stå på scenen. Det blir mye logistikk inn og ut, et regigrep som er helt ubegripelig, for det punkterer konsertflyten. Men når de først kommer i gang, og de begynner å bli varme i trøya, da sitter dette plutselig mye, mye bedre. Arif viser litt vokalkvess i «Himmelen». Stigningen fortsetter på neste sang, «Hjerteløs», der den originale 80-tallsflørten er erstattet med et atmosfærisk symfoniorkester.

Foto: Pål Christensen

Første tilløp til dans kommer når Ferrarien drar til med «Lianer», en uptempo danselåt som ikke vinner priser for tekst, men som virkelig har hatt godt av en musikalsk ommøblering. Etter en halvtimes tid er det slutt å vase rundt, uinspirert og/eller nervøs, og skule på orkesteret. det tok (for lang) tid før Arif og den unge racerbilen fant ut hvor i skoene de skulle stå, men da det først skjedde, da gikk dette fra å være et slags forhandlingsutvalg til å bli et samarbeidsprosjekt.

Alt var glemt

Lavere skuldre ga bedre flyt, bedre vokalprestasjoner, bedre timing og mye, mye, mye bedre stemning. «Ashanti» (en ny Ferrari-låt som ikke vinner tekstpriser) svingte det voldsomt av. Arif trekker opp «Alene» fra hatten, en sang som etter absolutt alle popkriterier er en liten perle. «Bulmers» er en publikumsvinner, «Tårer i en Mansion» har et flott orkesterarrangement og på avsluttende «BBB» går alt det de prøver på opp i en høyere enhet.

Foto: Pål Christensen

Ferrarien og Ariffen har virkelig sluppet hemningene og blæster ut «fuck the police» og «Goddamn, jiggy-jiggy-jigg» i denne snåle og fascinerende Batman-tunge festsangen, mens symfonien taktfast heier dem fram. Den litt forvirra «skal vi sitte eller stå? Rope eller være rolige? Danse eller oppføre oss»-stemningen var borte og folk var var der og hadde det gøy.

På dette tidspunktet hadde nok alle glemt den famlende starten, bortsett fra han ene som noterte.

Folk gikk nok happy ut i natten.

Les også

Tidenes beste høstsanger

Les også

– Jeg trodde jeg var ferdig

Les også

Lunch-skaperen på ONS: «Det hviler et slør av bullshit over næringslivet»

Publisert:
  1. Musikk
  2. Stavanger Symfoniorkester
  3. Konsert
  4. Konsertanmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Kraftsalve mot Smedvig fra Stavanger kommune

  2. Et tredje statlig organ slår alarm: – Reglene er ikke presise nok, og vi vet ikke nok om praksis

  3. Her var det høyest temperatur i Rogaland søndag - mandag blir det enda varmere

  4. Dette huset på Røyneberg har en 350 kvadratmeter stor underjordisk garasje med heis

  5. Hytte totalskadet av brann i Sirdal

  6. Treningssentre i villrede – noen er åpne, andre stenger