Spel er kjedelige og konservative, mener teaterkritiker

En teaterkritiker skaper debatt etter å ha kritisert de historiske spela for å være dårlig teater. Regissøren bak Strandaspelet er ikke enig.

Julie Rongved Amundsen har ikke sett Strandaspelet, men mener spelene generelt ikke holder mål. Her er Anette Hoff, Ole Alexander Mæland, Nils Ole Oftebro og Lisa Uhlen i gang med prøvene til fjorårets Strandaspel.
  • Magnus Kallelid
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

– Jeg er ikke den eneste i Norge som synes spel er litt kjedelige, sier teaterviter og teaterkritiker Julie Rongved Amundsen.

I det siste har hun skapt debatt i flere aviser etter først å ha uttalt til Klassekampen at historiske spel er en teaterform med for lav kunstnerisk kvalitet.

– Spela tviholder på et tydelig skille mellom scene og sal. Det eksisterer en konservativ holdning om at det skal være avstand mellom amfiet der publikum sitter og scenen, sier hun til Aftenbladet.

Hun har ikke sett noen av spela som har vært satt opp i Rogaland, men skriver for tiden bok om friluftsteatrene etter å ha reist rundt andre steder.

Ingen ettertanke

Aftenbladet har denne sommeren skrevet mye om spela, både om de som fungerer og om de som ble borte. Oppsetningene om slaget i Hafrsfjord forsvant i 2006 fordi pengene og dugnadsinnsatsen manglet. I Sokndal har det gått bedre, og Strandaspelet spilles mellom 10. og 19. august med flere kjente skuespillere på plakaten. Sammen med «Det store julespelet» som kommer i Sandnes i desember, er dette Rogalands eneste to spel, ifølge foreningen Norske Historiske Spel.

Les også

Alle mann til dugnad for Strandaspelet og identitetsfølelsen

Les også

Stiklestad: Suksessen som Stavanger ikke ville ha

Teaterkritiker Rongved Amundsen mener spela gir for enkle bilder av norsk historie.

– De åpner ikke opp for et fortolkningsrom, de overlater ingenting til publikum. Det blir ferdigtygde analyser av historiske hendelser. I andre former for teater handler det om å invitere til ettertanke.

Sjablongaktige figurer

Selv om hun understreker at spela også skaper et positivt engasjement blant frivillige, mener hun de sjelden blir godt nok fortalt.

– God scenedramaturgi er konsis og uten for mange parallelle handlingslinjer. Når folk er mer vant med tv og film enn teater, vil man som i tv- og filmtradisjonen dra inn flest mulig personer og linjer.

– Sånn må det vel bli i et spel når det er så mange skuespillere med?

– Det trenger ikke være sånn. Det å ha veldig mange karakterer gjør historien vanskelig å følge og svekker utviklingen i karakterene. Man sitter igjen med veldig sjablongaktige figurer. Da blir det lett å tenke at «i gamle dager var kvinner sånn og sånn ...».

– Kan man stille teaterfaglige krav til et spel med så mange amatører og frivillige?

– Ja, jeg mener man helt klart kan det. Men disse kravene trenger ikke være de samme som de man stiller til sceneteater, jeg bruker et bredt teaterbegrep. Folk betaler mye penger for å se spela og mange av skuespillerne er profesjonelle skuespillere. Da mener jeg man bør kunne bruke den samme kritiske diskursen som ved teater.

Torfinn Nag, til venstre, er ikke enig i kritikken av spelene. Her instruerer han Lisa Uhlen under fjorårets Strandaspel. Hovedrolleinnehaver Ole Alexander Mæland i bakgrunnen.

Ikke enig

Regissør og skuespiller Torfinn Nag instruerer Strandaspelet i år som i fjor. Selv om han også forteller at spel ikke byr opp til det tette og nyanserte skuespillet man finner i annet teater, er han ikke enig i de teaterfaglige kravene Rongved Amundsen setter.

– Jeg synes det er feil. Et spel handler like mye om dugnadsånd, og man får ikke til å sette opp et spel år etter år om det skal stilles for harde krav, sier Nag.

I Strandaspelet er han opptatt av å bygge opp karakterer, og tre forfattere og en dramaturg har vært involvert for å gi historien den rette oppbygningen.

– Vi forteller om «Pytten» som blir en massemorder, men i det gamle sagnet ligger det ikke noen motivasjon for at han ble slik han ble. Vi har lagt inn i handlingen at han ser foreldrene sine bli drept, og slik får han drapsmannen i seg. Fundamentet er manus, det å ha en god historie å fortelle.

At spelene har et konservativt skille mellom amfiet og scenen, er heller ikke en kritikk han finner interessant.

– Liker du ikke spel, så liker du ikke spel. Det er som å spørre om man liker klassisk musikk eller ikke.

Les også

  1. Bare is-Sonja tar imot turistene i Hafrsfjord

  2. Hafrsfjordvikingene klar til kamp

Publisert:
  1. Musikk
  2. Hafrsfjord
  3. Frivillige
  4. Teater
  5. Debatt

Mest lest akkurat nå

  1. Ole Kallelid er død

  2. Møt sju stamgjester i Stavanger: Vet egentlig politikere og helsemyndigheter hva utestedene betyr?

  3. Slik så Bjarne ut etter joggeturen

  4. Politiet ønsker tips i forbindelse med savnet kvinne i Haugesund

  5. Spiste alene på rommet mens de andre koste seg på julebord. Nå sier hun takk for seg

  6. Anita Lundekvam (25) har flyttet og selger bilen: – Vi sparer på de siste vedkubbene