Mye skrik, lite ull

BOK: Formen er alt, men ikke nok, i en absurd og burlesk fortelling uten mål, mening eller tegnsetting.

Mads Rage er aktuell med romanen «Tre vener og ein dum ting». Foto: Samlaget

  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 3 out of 6

Mads Rage: Tre vener og ein dum ting. Roman. 149 sider. Samlaget.

Hvordan arter livet seg hvis hodet ditt erstattes med en båtradio? Hvis dette er et spørsmål du lengter etter å finne svaret på, er antakelig «Tre vener og ein dum ting» midt i blinken. Hvis ikke, er det sikkert langt bedre ting å bruke sin tilmålte tid under solen på.

Mads Rage (f. 1982) har før utgitt to gode romaner med handlingen lagt til et litt halvskakt og fremmedartet romanunivers. Her derimot sprenger han alle rammer og kjører på uten å sette så mye som et komma underveis.

Det blir litt som å sprenge postkasser med kinaputter på 17. mai; kjekt når det smeller, men «ka då ittepå». Det handler om vennene Rånnien, Guri og Kjørvald som holder til på Skrotneset og liker å drikke sprit, preike skit og spille Playstation. En kveld får Rånnien skutt hodet av seg, men vennene lapper ham sammen igjen og erstatter hodet hans med en båtradio. Deretter dreier det seg stort sett om å skaffe ham klær og batterier, så han slipper å stå tjoret til naustveggen og stikkontakten.

Og da det kommer for en dag hva som hendte, settes vennskapet på prøve. Her viser romanen fine tendenser, men når handlingen er som den er og personene reflekterer med begrensede evner og magert utbytte, blir det vanskelig å ta innslagene av psykologiske innsikter og sosialrealisme på alvor.

Det hele er temmelig absurd, grotesk og burlesk, og likner mest en skriveøvelse der forfatteren bare lar det stå til og forfølger ethvert innfall, mens leseren leter etter en større mening innimellom assosiasjonene teksten gir til bandet Radioheads (!) eksperimentelle fase, folklore, sagn og myter, Leikvoll og Bulgakov, Burroughs og tanken om at det kan være skrevet av en speedfreak eller for å imitere en alkoholpsykose, eller kanskje foregår det i et dataspill; man tenker allegorisk og på det faste norske uttrykket «å miste hodet», men det er egentlig ingen holdepunkter i romanen for slike lesninger. Dette fremstår som reinspikket lek og moro, tull og tøys, fra ende til annen, og er altså «not my cup of tea».

Det som derimot imponerer, er gjennomføringen. Her er en medrivende lek med sideordninger og opphopning av konjunksjoner, rader av ord uten tegnsetting og pustepauser, og med en forførende, besnærende rytme og flyt som leseren fort suggereres inn i. Formen er alt, sies det, men i dette tilfellet altså ikke nok.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Roman
  4. Litteratur

Mest lest akkurat nå

  1. I neste uke kan du registrere deg for vaksine

  2. – Dette vil svekke norsk sikkerhet og gjøre oss mer avhengig av USA

  3. Avverga tidenes kultur­poli­tiske skan­dale

  4. Hadia Tajik om fødselsdrama: – I løpet av seks dager, var jeg fire ganger på operasjons­bordet

  5. 36 nye smitte­tilfeller på Nord-Jæren siste døgn

  6. Disse korona­reglene gjelder nå