A-ha, asså, DER har du popband!

Daue og ferdige? Phø, a-ha virker ikke slitne engang.

Publisert: Publisert:

a-ha spilte sin første av to konserter i DNB Arena torsdag kveld. Magne på fløyen, Morten bak brillene og Paul onna hua. Foto: Marie von Krogh

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
iconDenne artikkelen er over fire år gammel
Grade: 5 of 6 stars

A-ha er ikke ferdige. Når sånne folk spæle opp er det alltid en fare for å bli grepet av enten "seniordrid, di va bedre før"-refrenget eller en marinade av ærefrykt, husker-du-hjernedrypp og misforstått ansiennitetkryping. Men så har du sånne kvelder der oldies and goldies viser seg å være potente saker. Det er nesten litt fristende å legge inn en vin-metafor her, men la oss heller hoppe i det og fortelle litt om hvordan det var.

Vi gyver løs, litt pre in medias res, på sang nummer fire: "Stay on These Roads" er det virkelig saft i, kombinert med den fløyelen få andre enn Morten (vi holder oss på fornavn, det er tross alt a-ha) kan by på når kraft og sødme skal kombineres. Da har de allerede vært gjennom "I've Been Losing You", "Cry Wolf" (med Anneli Drecker som hovedulv) og "Move To Memphis", alle fremført i et slags solid fjerdegir med litt å gå på. Men a-ha virker bra.

Neste sang å notere seg er den semidramatiske buldreballaden "Crying In The Rain" de så klokelig lånte fra The Everly Brothers. Her tar Morten med seg Anneli Drecker i en slags musikalduett mellom tordenskrallene. Meget pen tristesse fra to vokalister som drar hverandre opp, og en smertens bottlenecksolo fra Paul. Den satt såpass godt at vi helt glemmer 2009-modellen "Mother Nature Goes To Heaven" der sangens første ord "Wrong" omtrent oppsummerer det hele.

For det er definitivt mer kake igjen.

LES : Debutanter og blodfans i kø for a-ha

Jentesjau

Omtrent midtskips tar Morten seg fem minutter etter å ha sunget "We're Looking for the Whales". Da tar Paul et magadrag og synger "Velvet", en Savoy-arva perle av en sang. Anneli Drecker, kvelden korist og stemningsholder, synger "aaa"-ene med stor overbevisning. Paul, som fremdeles, etter 35 år, ikke ser ut til å bry seg en millimeter om noe som helst, spiller med passelig syre i gitaren og pønsj i stemmen. Magne benytter anledningen til å spille gitar og synge "Lifelines", mens Morten er ute og bytter trøye i pausen. Praktisk anlagt sånn, Morten. Nytta pausen te någe fornuftigt. Ikkje bare stå og henga.

En a-ha-konsert er heller ikke komplett uten litt god, gammaldags jentesjau. Et par ganger våger noen raslende eggstokker muligheten til å rope "I love you, Morten", helt uten blygsel. Sånn skal det være. La de høre det. Ifølge kånå er Magne den deilige i a-ha, men hun har en underlig smak når det kommer til mannfolk.

Rocken får leve litt, særlig når "Sycamore Leaves" braker ut i hallen. Under den meget slappere "She's Humming a Tune" vurderte jeg å benytte anledningen og gratulere lydmannen, for han gjorde virkelig jobben sin. Krisp og fin lyd, ryddig i bunn og skarp på toppen. To tomler opp.

Impotent interiør

Like entusiastisk er det ikke lett å være med tanke på interiørkonsulentene som har vært i sving. Noen har funnet det for godt å sette ut nummererte stoler i hele DNB Arena. Dette er altså en sittekonsert. Greit nok at det er et voksent publikum, men var det nødvendig å gjøre det om til en slags eldrestovapartikongress? Ehhhhh.....Nei. Det setter en liten demper på stemningen, og det blir en smule kårni når ordstyrer Magne flere ganger sier at det snart er slutt på sittinga. "Vi skal snart opp og stå", sier han, som om det var et bønnemøte i impotensforeningen. Hvis du setter ut stoler så vil gjestene sette seg på dem.

Undertegnede, som i utgangspunktet er en komfortjeger, sto, i en slags stille protest, fra start til slutt. Det anbefales.

All rævkvilinga legger litt lokk på festen, noe som blir veldig tydelig når folk først reiser seg — og får to ballader. Som sagt, kårni, særlig på en kveld som ellers er regissert som en velkomponert krimnovelle. En fin, stemningsettende start, et mellomparti der svakhetene (nesten) er kamuflert og en finale det lukter svidd av.

De pirkete, for eksempel undertegnede, vil gjerne ha protokollført følgende: Dette er en kveld med historisk sus. Ikke dinosaurisk og geriatrisk på noen som helst måte, men musikkhistorisk. Norges største popband og alt det der. Så har a-ha gitt ut en ganske fersk plate, "Cast in Steel", som de naturligvis spiller en del fra. Disse sangene er det ikke all verdens med, dessverre. Godt håndverk, men uten tryllestøvet som omgir drylarane fra noen år tilbake. Det blir litt telefonsjekking i salen under de nye låtene, men sånn fungerer ofte legenders nyproduksjon. Ikke dårlig, men i kampen om oppmerksomheten blir de litt som slankekurer. Greit å ha vært gjennom, men ikke nødvendigvis noe for evigheden.

Sånn, da var det nevnt.

Ømme blikk

A-ha framstår som et høyst vitalt band. Det er nesten litt overraskende. Sist gang de tok avskjed, på Lassa, var de gode. Denne kvelden var de bedre. Ikke ville og ungdomsgale, men kraftfulle og gode. Noen ganger har vi sett og hørt Morten og vært bittelitt nervøse når han sender høyrå opp til monitorøret og forsiktig klatrer opp i registeret. Denne kvelden er han spot on, med noen helt få småglipper. Stemmen er imponerende, presis og kjenslefull. Han synger fyrverkeriet "The Sun Always Shines On TV" med hånda i lommen uten å direkte ose energi, men so what. Han synger den prikkfritt.

I pakken får du også en storskjermproduksjon med animasjoner, video, effekter og livebilder fra scenen og salen som er prima. Skikkelig, ordentlig og effektivt. Det trekker opp totalopplevelsen og følelsen av å se og høre noe som er et hakk opp fra det vanlige. Morten synger steingodt, Paul er påskrudd og leverer det som er av tyggemotstand og Magne spiller og leder forsamlingen aldeles finfint. Bak dem jobber fire mann, en av dem kvinne, virkelig godt for lønna.

"Hunting High and Low" avslutter hovedsettet, og nå er seminarstolene glemt og allsangen påskrudd. Folk har dansa, klint og stiftet familie til den sangen, og folk benytter høvet til å legge armene rundt hinanden og veksle noen ømme blikk.

Fenghetter og sprengstoff

En heftig og ektefølt applaus får bandet inn igjen til kveldens beste fem minutter: "The Sun Always Shines on TV" er en rakkarysare som det legger absolutt alt i, bortsett fra Mortens nevnte lommehånd. Vi ser i nåde til den unødvendig softe "Under The makeup" og konstaterer at "The Living Daylights" ikke hovedsaklig er et minne om 007-bommerten Timothy Dalton, men ein forrektig tøffe a-ha-sang som kan fyre opp selv emosjonelt tilsnurpa folk fra Hommersåk til allsang.

Og helt til slutt, sjølvsagt, er det bare å klatre opp på bordet og la "Take on Me" sementere inntrykket av at dette her, det er Norges aller største band, og i en versjon som virker skjerpet for anledningen, utstyrt med nyinnkjøpte fenghetter til sprengstoffet, om det er aldri så gammalt.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Brann i fritidsbåt i Jåttåvågen

  2. Tidligere Viking-spiller herjet med Brann

  3. For to år siden slaktet Mattilsynet dyra på gården. Nå kan det skje igjen

  4. Dette huset satte prisrekord i Sola

  5. Nesten som i Syden

  6. Faren ble drept da han var fem. Moren ba ham dra da han var 14 år. Nå bor han på Klepp

  1. Konsertanmeldelse
  2. Musikk
  3. Anmeldelse