Grøss og gru fra fantasi og psykiatri

ROMAN: Velkomponert, fascinerende og uhyggelig om fantasivenner, psykiatri og kunstig intelligens.

Runar K. Dahle har skrevet en ny bok som begeistrer vår anmelder.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Runar K. Dahle: Tom. Den andre viljen. Roman. 272 sider. Gyldendal.

I Runar K. Dahles (f. 1981) fjerde bok siden debuten i 2010 befinner vi oss i Bergen i 2029, der 7-åringen Christine brått forvandles fra et normalt barn til en engstelig og asosial jente som ikke snakker med andre enn fantasivennen Tom, og derfor er til utredning hos BUP. Det skal imidlertid vise seg at Tom kanskje ikke er et usynlig fantasiprodukt, slik foreldrene og psykologene tror.

Faren prøver å håndtere situasjonen rasjonelt, moren kjenner på et voksende raseri mot hjelpeapparatet og datterens selektive mutisme. Så begynner merkelige ting å skje. Foreldrene finner en frakk og en kniv i datterens klesskap. Moren føler seg iakttatt, hun hører lyder i huset som ikke skal være der. I dyrehagen hun jobber i slippes orangutangene uforklarlig løs, og Bergen kommune innfører portforbud. En dag ligger det en død katt i stuen. Fra kjelleren stiger en stank av død. Det hele utvikler seg til den rene grøsserfortellingen, der Dahle stilsikkert tar i bruk sjangerens virkemidler, med referanser til flere mer og mindre kjente skrekkfilmer, og bygger opp en spenning av den klassiske VHS-typen, også i utmeislingen av dialogene: «Du må seie god natt til han bak deg også ... Den vesle mannen i trappa». 

Nøkternt om psykiatri

Det andre hovedsporet i romanen er en essayistisk, tidvis anekdotisk og biografisk preget, mer nøktern innføring i psykiatriens og den norske vannkraftens utviklingshistorie med utgangspunkt i oppføringen av verdens første asyl nord for polarsirkelen, i Bodø 1902, som dels sammenfaller med Freuds teorier om underbevisstheten, «sinnets Atlantis», dels med Stortingets konsesjonslovgivning, «panikklovene», som skulle  tøyle utenlandske spekulanters forsøk på å underlegge seg norske fosser og naturressurser. Her er referanser til bl.a. Nietzsche, Jung og Freud, til Max Plancks fantomproblem, Gödels ufullstendighetsteorem og Skinners radikale behaviorisme. Det er en fortelling om uhyrlige eksperimenter og degenerasjonsteorier, skiftende trender og behandlingsideologier, og den farmasøytiske industriens stadig mer dominerende rolle i behandlingen: «Hva skal vi med Jung når vi har Haldol?» 

Denne utviklingshistorien formidles gjennom tre generasjoner Wisbech; den første overlege, som bl.a. eksperimenterte med søvndeprivasjon og metodisk nedkjøling; hans sønn, en psykolog som i sin doktoravhandling stiller seg skeptisk til den medikamentelle revolusjonen – arbeidet avfeies av faren som «bornert, dilettantisk vrøvl»; og hans sønn igjen, som er en sylskarp nerd med toppkarakterer i alt han foretar seg, men også en eremitt som lever i en virtuell verden i sin søsters kjeller. 

Gullkorn i kø

Dahle holder utvungent tråden i romanens ulike fortellinger, bl.a. ved at Christines far er rådgiver for en tankesmie som har ansvaret for å fremme oppheving av hjemfallsretten, og ved at overlege Wisbechs sønnesønn investerer arven i et selskap som har tatt i bruk kunstig intelligens i vannkraftindustrien. Deler av fremstillingen har preg av kjølig journalføring, som bringer tankene til Nor-Hansens «Termin», men gradvis forlates de biografiske og anekdotiske elementene, det skjønnlitterære trer i forgrunnen og fortellingen om tredje blad Wisbech blir en selvstendig historie i historien.

Språket er billedrikt, tidvis energisk, det er ikke langt mellom de sitatverdige partiene, gullkornene og humoren. Romanen griper inn i mange lag og aspekter ved sjelsliv og samfunn, og etterlater seg store tolkningsrom, enten man leser billedlig eller bokstavelig. På stødig og skarpsindig vis sammenføyer Runar K. Dahle enkeltdelene til en tankevekkende og underholdende helhet, der det ikke alltid er like lett å fastslå om det er historien om Christine eller den om psykiatrien som er den egentlige skrekkfortellingen. Men slutten er uansett egnet til å sende kalde grøss gjennom selv den mest forherdete leser.

Publisert: